søndag 24. juni 2012

Invitasjon til hvile (Mark 6,30-32)

"Kom med meg til et sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!" (v. 31)
Apostlene hadde forkynt sammen to og to. Nå samlet de seg hos Jesus. Han så at de var slitne. Derfor inviterte han dem til å bli med ham til et sted der de kunne hvile og samle nye krefter.

Det greske ordet for hvile som er brukt her, er "anapauo". Det er satt sammen av "ana" som står for å fullføre en prosess, og "pauo" som betyr pause. "anapauo" betyr derfor hvile etter at man har handlet. Egentlig har man ikke fullført en oppgave før man har hvilt etter den. Jeg liker den tanken. Utfordringen er å ta seg tid til å hvile i stedet for å haste videre til neste oppgave.

Den hvilen Jesus og disiplene søkte, var nok ikke til selvisk nytelse og daffhet. De dro ikke for å slippe unna sin oppgavene, men for å gjøre seg bedre rustet til oppgavene. Jeg tipper at de trengte prate sammen, samle krefter, oppmuntre hverandre og finne ut hvordan de kunne arbeide mer effektivt.
Kristi medfølende ord til disiplene gjelder like meget hans tjenere i dag. "Kom med til et ensomt sted, ... og hvil litt!" sier han til dom som er trette. Det er ikke klokt stadig å være tynget av arbeid og stress, selv når ddet gjelder omsorgen for andre menneskers åndelige behov. På den måten blir ens eget åndelige liv forsømt, og sinnets og kroppens krefter blir overbelastet." (Slektenes håp, s. 270)
 En stille stund er avgjørende.

lørdag 23. juni 2012

Herodes og døperen Johannes (Mark 6,14-29)

"Da ble kongen dypt bedrøvet, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, ville han ikke si nei til henne." (v. 26)
Kong Herodes hadde tatt sin brors kone Herodias til kone. Johannes hadde sagt til ham: "Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone." Derfor hadde Herodes kastet Johannes i fengsel.

Forholdet mellom Herodes og Johannes var litt spesielt. Herodes hadde respekt for Johannes; han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og beskyttet ham. Når Herodes hørte ham, ble han urolig, men likevel hørte han gjerne på ham.

Herodias var ute etter Johannes og ville gjerne få ham drept. Derfor var hun stadig på leting etter en mulighet. På fødselsdagen sin inviterte Herodes mange viktige menn. Herodias sendte sin datter for å danse for mennene. Herodes hadde et svakt øyeblikk. I rusen sverget han at hun skulle få akkurat det hun ville. Etter å ha rådført seg med sin mor, krevde hun hodet til Johannes på et fat.

Jeg sitter igjen med noen spørsmål til meg selv når jeg leser denne historien:
  • Hvordan reagerer jeg når jeg blir irettesatt? Blir jeg urolig eller hevngjerrig?
  • Gjør jeg det jeg vet er rett med en gang eller drøyer jeg det til jeg mister muligheten? Hvis Herodes virkelig hadde tenkt å beskytte ham, så burde han satt ham fri. Ikke beholdt ham i fangenskap inntil det oppstod et ubevoktet øyeblikk.
  • Er jeg alltid på vakt? Den onde er ekspert på å utnytte svake øyeblikk.
  • Gjør jeg det jeg vet er rett eller føyer jeg meg litt for å tekkes familie, venner og bekjente? Er jeg en brikke i et spill som andre styrer, slik som Herodes og datteren til Herodias?
Herodes må ha vært plaget av dårlig samvittighet etter denne hendelsen. Da han hørte om alt Jesus gjorde, var han overbevist om at det var Johannes som hadde stått opp fra de døde.

Apostlene sendes ut (Mark 6,7-13)

"Han påla dem at de bare skulle ta en stav med seg på veien - ikke brød, ikke veske, ikke kobbermynter i beltet." (v. 8)
Jesus kalte sine tolv apostler til seg og sendte dem ut to og to. To er det minste antall Jesus sendte ut. Apostlene skulle alltid gå to og to. Da de skulle låne et esel, sendte Jesus to (Mark 11,1). Da de skulle finne et sted de skulle holde det siste måltid, sendte Jesus to (Mark 14,13).

Det undrer meg at apostlene ikke fikk ta med seg noe. Ikke mat. Ikke veske. Ikke penger. Ikke engang ekstra klær. De måtte ganske enkelt stole på at deres behov ville bli tatt vare på underveis. Forberedelsene var så enkle at de heller ikke kunne bruke det som unnskyldning for å utsette avreisen.

Apostlene fikk lov til å ta imot gjestfrihet, men ikke gaver som ville dekke annet enn øyeblikkelige behov. Dermed kunne de ikke tjene på forkynnelsen.

Vi velger ofte det det vi tror er den trygge veien. Når jeg skal legge ut på en reise, forsøker jeg å være forberedt på det meste. Det tar tid å pakke og jeg har lett for å bekymre meg for at jeg kanskje glemmer noe.

Når jeg skal gjøre noe for Gud, har jeg godt av å ikke stole på meg selv. Jeg har godt av å lære at når Gud har sagt jeg skal gjøre noe, følger han opp. Han vil gi meg det jeg trenger underveis. Det er det tryggeste alternativet.