Syke bæres til Jesus (Mark 6,53-56)

"Og hvor han kom, til landsbyer, byer eller grender, ble de syke satt ut på torget, og de bad om at de i det minste måtte få røre ved kanten av kappen hans. Og alle som rørte ved ham, ble friske." (Mark 6,56)

Jesus vandret rundt. Han hadde et budskap han ønsket å spre. Overalt ble han gjenkjent. Folk visste at han kunne gjøre folk friske og derfor bar de ut syke slik at de kunne få røre ved ham. Og alle som rørte ved ham, ble friske. 

Det står alle. Ikke bare de fleste som rørte ved ham, ble friske. Men alle. 

Jeg ble litt nysgjerrig på disse versene. Hvordan foregikk egentlig dette? Hvis man bare kom tilfeldig borti, ble man da frisk?

Dette verset blir faktisk enda vakrere, hvis vi ser i grunnteksten.

• Ordene be om kommer av det greske ordet parakaleo som stammer fra para som betyr på nært hold og kaleo som betyr å kalle. Dette er en nær og personlig måte å be om hjelp på. Ikke en tilfeldig, overfladisk bønn på lang avstand.
• Ordet røre kommer av det greske ordet haptomai som betyr å endre ved å berøre. Å berøre noe eller noen på en slik måte at det forandrer deg. Dette er ikke tilfeldig berøring, men berøring som påvirker.
• Ordet frisk kommer fra det greske ordet sozo som betyr å redde ut av fare og inn i sikkerhet. Ordet brukes for det meste når Gud redder troende fra straffen og syndens makt - og inn i hans trygghet. Ordene for å helbrede og å frelse brukes litt om hverandre fordi det ene egentlig beskriver det andre.

De syke ba nært og personlig om å få røre ved Jesu kappa på en slik måte at det endret dem. Og Jesus gjorde det. Han fjernet det vonde fra dem og ga dem sin trygghet.

Noen ganger lurer jeg litt på hvordan vi ber. Ber vi om å få røre slik at det endrer oss, eller bare sånn for sikkerhetsskyld? Alle som rører ved Jesus, blir tatt inn i hans trygghet.

Jesus går på vannet (Mark 6,45-52)

"Men i det samme talte Jesus til dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»" (v. 50)

Etter underet der Jesus mettet 5000, var folket klare til å krone ham til konge fordi han oppfylte en messiansk profeti. For å hindre dette sendte Jesus disiplene ut på sjøen. Selv gikk han opp i fjellet for å be alene.

Etter en stund gikk Jesus ut på vannet til disiplene. De slet i motvind både bokstavelig og i overført betydning. Deres mester nektet å samarbeide. Plutselig så de et gjenferd gå over vannet. De skrek høyt.

Men Jesus sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!

Ordvalget er ikke tilfeldig. "Jeg er" er navnet på Herren og mye brukt i det gamle testamentet. Jesus brukte det mye om seg selv. Jesus bekrefter at han er Menneskesønnen samtidig som han er den de kjenner, ikke et gjenferd.

Noen ganger stormer det rundt deg og meg. Vi sliter i motvind og kommer ingen vei. Ber vi Jesus ombord i båten? Eller er vi for opptatt av vinden, bølgene og redselen vår til at vi får øye på ham?

Jesus metter fem tusen (Mark 6,33-43)

"Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?»" (v. 37)

Da Jesus gikk i land på et øde sted, møtte han en stor folkemengde. De var sultne på å lære av ham og han fikk medfølelse med dem. Da det ble sent på dagen, ville disiplene sende folkene til landsbyene rundt slik at de kunne få mat, men Jesus hadde andre planer.

Jeg ser mange lærdommer i denne historien:

• "Dere skal gi dem mat!"
  Når Jesus gir en oppgave, inneholder den alltid kraften som skal til for å fullføre oppgaven. Disiplene skjønte ikke dette. Fra et menneskelig synspunkt var det absurd. 200 dagslønner ville ikke strekke til. De så begrensningene.
• "Hvor mange brød har dere? Gå og se etter!"
  Jesus visste alt svaret, men han sendte ut sine disipler slik at de selv kunne undersøke saken og se etter en løsning. 
• "Fem brød og to fisker."
  Jeg synes dette er flott. Johannes evangelium forteller at det var Andreas som fant matpakken til et barn. Han føyde til: "Men hva er det til så mange?" (Joh 6,9)
  Noen ganger tenker jeg at det jeg kan gi eller gjøre er så lite i forhold til den store oppgaven vi står overfor. I dette tilfellet ga barnet matpakken sin til Jesus. Det var ikke mye, men i Jesu hender ble det mat nok til en stor folkemengde. Hvorfor nøler vi med å gi det lille vi har?
• "Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset."
  Jesus ba faktisk folk om å forberede seg til å spise, før han hadde nok mat. I mine øyne er fallhøyden stor. Foran ham var det en stor forventningsfull folkemengde. De var sultne og var blitt lovet mat. Våger vi regne med under på denne måten?
• "Så tok han [Jesus] de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk."
  Det greske ordet for dele (edidou) betyr egentlig "fortsette å dele ut". Underet skjedde i Jesu hender, fra han brøt det til han delte det ut. Han handlet virkelig i tro.
• "Og alle spiste og ble mette."
  Ingen skal gå sultne fra når det gjelder Guds velsignelser.
• "Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk."
  Ingenting av Guds velsignelser skal sløses bort.
• "Det var fem tusen menn som hadde spist."
  Det greske ordet for menn (andres) betyr "voksne menn". Ordet brukes for å skille kvinner fra menn, men også gutter fra menn. Vi kan altså regne med at det var minst ti tusen mennesker som var møtt opp for å høre Jesus. De så Jesus gå i båten og gikk ut i ødemarken fordi de håpet å finne Jesus når han gikk i land. Hvor langt er jeg villig til å gå?