Den farlige surdeigen (Mark 8,14-21)

"Pass dere og hold dere unna fariseernes surdeig og surdeigen til Herodes!" (v. 15)

Jeg husker som barn at vi bakte et surdeigsbrød som het "Herman". Man fikk en klump deig av en venn. Så skulle man bruke lage en ny brøddeig og blande den gamle inn i den. Brøddeigen skulle være uten gjær, men den hevet likevel på grunn av klumpen man hadde fått. Etter at man hadde eltet deigen godt og latt den heve, måtte man ta ut en bit og gi videre til en venn. Resten skulle man steke og spise. Jeg mener å huske at brødet smakte godt.

Hver dag gir vi slike surdeiger videre til hverandre. Surdeigene våre trenger inn i livet på menneskene rundt oss akkurat som surdeigen i brødet gjennomsyrer hele brødet. Noen surdeiger er gode. Brødet smaker godt. Andre er dårlige og fører til skuffelse og problemer.

Jesus snakket ikke om surdeigsbrød slik disiplene trodde. Han snakket om fariseernes og sadukeernes lære (se Matt 16,12 Sadukeerne virket på vegne av Herodes.)

Det vi sier, og det vi gjør, får innvirkning på andres liv. Det de sier, og det de gjør, får innvirkning på våre liv. Det er noen ganger en utfordring å sortere de gode surdeigene fra de som får dårlig innvirkning. Vi må være forsiktige slik at de vi tar imot og de vi gir fra oss, er av god kvalitet. Slipper vi en dårlig surdeig inn i livet, får det innflytelse på hele livet. Kanskje det er en god ide å fylle livene våre med det vi vet er godt?

Krav om tegn (Mark 8,11-13)

"Fariseerne kom og ga seg til å diskutere med ham. For å sette ham på prøve ba de ham om et tegn fra himmelen." (v. 11)

Jesus hadde gjort masse tegn. Han hadde helbredet syke, drevet ut onde ånder, vekket døde til liv og temmet naturkreftene. Hvert tegn han hadde gjort var et svar på et inderlig behov og ga velsignelse.

Men fariseerne ville ha et bevis på at Jesus var sendt av Gud i himmelen. De kom ikke fordi de hadde et problem, men i håp om å sette Jesus fast. De trodde ikke tegnene han hadde gjort. De krevde et bevis slik at de en gang for alle kunne slå fast for folket at Jesus var en bedrager.

Kanskje de ønsket et tegn på himmelen? Torden som på Samuels tid (1. Sam 12,17), ild fra himmelen som på Elias tid (2. Kong 1,10) eller at solen stod stille som på Josvas tid (Josva 10,12). Men også på himmelen hadde det vært tegn på at Jesus var sendt av Gud. Stjernen som skinte i Betlehem, englene som sang for hydrdene, duen og stemmen fra himmelen da Jesus ble døpt.

Jesus sukket dypt. 

Hvorfor krever denne slekten tegn? Ordet som er oversatt "slekten" kan også bety "denne typen mennesker". Hvorfor krever denne typen mennesker bevis?

Men Jesus ville ikke gjøre noe tegn for dem.

Jeg skulle også gjerne hatt bevis. Jeg er matematiker og liker to streker  under svaret. Men jeg kan ikke få to streker under svaret her. Jeg har valgt å tro og funnet ut at det fungerer. I Jesus har jeg funnet noe som er mye mer verdifullt. Jeg har sett mange bønnesvar. Samtlige kan sikkert bortforklares hvis man går inn for det, men for meg virker det mer sannsynlig at de er bønnesvar. Tro er aldri tvang. Og det er jeg glad for.

Jesus gikk bort fra fariseerne. 

Jesus går aldri bort fra en som ærlig søker ham. Men hvis vi ikke vil tro, får vi lov til det. Fariseerne ble ikke tvunget til å tro. Det blir ikke vi heller. Vi får tilbudet og valget.

Jesus metter fire tusen (Mark 8,1-10)

"Jeg synes inderlig synd på folket." (v. 2)

Store folkemengder hadde fulgt Jesus i tre dager. Nå hadde de ikke mer mat og Jesus syntes synd på dem. Han hadde undervist dem og nå var han bekymret for deres helse. De var sultne.

Det imponerer meg at Jesus er så opptatt av noe så trivielt som mat.

Ikke lenge før hadde Jesus mettet 5000 voksne menn pluss kvinner og barn. Derfor synes jeg det er merkelig at disiplene ikke hadde lært. Igjen lurer de på hvor i all verden de skulle klare å skaffe nok mat. Husket de ikke at Jesus hadde gjort mye ut av lite mat tidligere?

Det er mye som er likt i de to historiene, men det er noen ting som er vesentlig forskjellig. Og det er en av forskjellene som gjør historien enda bedre for meg.

Første gang Jesus mettet en stor folkemengde, var det jøder.  Andre gang bestod folkemengden av hedninger. Disiplenes reaksjon var typisk for jødene. Jødene trodde at de stod i særstilling og var mer verdig "brødet fra himmelen" enn andre folk. At hedninger skulle få del i velsignelsene var ganske langt fra deres tankegang, men ikke fra Jesu tankegang.

Gud er en inkluderende Gud. Der mennesker ser begrensninger og forskjeller, ser Gud oss alle som mennesker han ønsker å hjelpe. Han synes inderlig synd på folk som sliter. Og han ønsker å hjelpe.

. . . .

Bare for moro har jeg tatt med noen forskjeller mellom de to historiene:

• Første: ankomst via båt. Andre: ankomst gående.
• Første: nær Betsaida. Andre: lengere sør
• Første: jøder på vei til påskefeiringen. Andre: hedninger i regionen.
• Første: en dags varighet. Andre: tre dagers varighet
• Første: Jesus var i området for å være alene med disiplene. Andre: folkemengden hadde fulgt Jesus rundt i tre dager
• Første: etter at Jesus hadde vært rundt i Galilea. Andre: etter en tur i Fønika
• Første: mengden hadde samlet seg spontant fordi noen hadde sett Jesus i området. De tok ikke med mat. Andre: mengden hadde samlet fulgt med Jesus noen dager, dvs. mer planlagt
• Første: 5000 voksne menn. Andre: 4000 voksne menn
• Første: disiplene tar opp problemet. Andre: Jesus tar opp problemet
• Første: satt i grønt gress. Andre: satt på bakken (her nevnes ikke gress)
• Første: folk satt i små grupper. Andre: uorganisert
• Første: kurvene var små kurver (kophinoi), små håndkurver som man hadde med på korte reiser. Andre: kurvene var store kurver (spurides), store kurver jødene pleide å ta med når de krysset hedningenes land. De hadde plass til nok mat slik at jødene slapp å kjøpe mat av hedningene når de dro gjennom deres land
• Første: 12 små kurver med mat til overs. Andre: 7 store kurver med mat til overs
• Første: Jesus sender disiplene i forveien, mens han selv gikk opp i fjellet for å be. Andre: Jesus dro sammen med disiplene sine
• Første: Jesus dro til Kapernaum eller Gennesaret etterpå. Andre: Jesus dro til Magdala/Dalmanuta
• Første: Jesus roet stormen etterpå. Andre: det nevnes ingen storm

Den døve som hadde vondt for å tale (Mark 7,31-37)

"De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham." (v. 32)

Det er mange ting som undrer meg ved denne vakre historien:

• Hvorfor ba de Jesus legge håndene på ham? Burde det ikke holde å si noe?
• Hvorfor tok Jesus mannen bort fra mengden?
• Hvorfor stakk Jesus fingrene i ørene på mannen og rørte ved tungen hans?
• Hvorfor sukket Jesus mot himmelen?
• Hvordan kunne mannen tale rent hvis han ikke hadde hørt tale før? Han var jo døv.
• Hvorfor påla Jesus folket å ikke fortelle om underet?

Jeg vet ikke alle svarene i dag, men jeg vet at det er lurt å stille spørsmål hvis man vil lære.

Flere ganger har Jesus rørt ved menneskene. Det imponerer meg at han rørte ved spedalske og syke i stedet for å trekke seg unna i frykt for smitte. Han så menneskene som led og strak en hånd ut til dem.

Jeg har lært at man ikke skal putte noe mindre enn albuen inn i øret. Det kan skade øregangen. Men her stikker Jesus fingrene inn i ørene til mannen og rørte ved tungen hans. Kanskje for å rette mannens oppmerksomhet mot hørsel og tale? Så rettet han oppmerksomheten oppover, sukket og sa "Efrata" som betyr lukk det opp. Mirakelet var skjedd. Mannen kunne høre og tale rent.

Egentlig gjorde Jesus noen uvanlige ting her. Kanskje årsaken til at han tok mannen bort fra mengden, var at de ikke skulle tro det var et rituale som medførte helbredelse? Eller kanskje mannen ville blitt redd hvis han plutselig kunne høre mens han stod midt i en støyende folkemengde? 

Hvis jeg var denne mannen, ville jeg vært glad for vennene som tok meg med til Jesus og takknemlig for det Jesus gjorde. At mannen kunne tale rent etterpå, viser meg hvor fullstendig helbredelsen var. Han hadde nok alltid hatt evnen til å prate, men siden han ikke kunne høre, visste han ikke hvordan ordene skulle høres ut. Nå kunne han plutselig snakke rent.

En ting jeg synes er ekstra vakkert i denne historien, er sukket. Jesus sukket av medfølelse. Når vi trenger hjelp og mangler ord, er et sukk nok. Ett sukk.

Jesus ville være noe mer enn en omvandrende mirkalmann. Han ønsket å hjelpe denne mannen til å høre, men han ønsker også at alle skal høre hva han egentlig ønsker å si oss. Noen ganger tror jeg vi har litt store skylapper på. Vi ser bare det vi vil se og hører bare det vi vil høre. Jesus ønsker å røre ved oss og lære oss å høre.

Kvinnen fra Fønika og hennes tro (Mark 7,24-30)

Jesus sa til henne: «La først barna bli mette. Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Kvinnen svarte: «Det er sant, Herre, men hundene under bordet spiser jo smulene etter barna.» (v. 27-28)

Disse versene har ofte undret meg. Jesus var primært sendt til jødene, men jeg har alltid lært at Gud inviterer alle - uavhengig av kjønn og etnisk opprinnelse. Men her sier Jesus at det ikke er rett å ta brødet fra barna, dvs. jødene, og gi det til hundene, dvs. kvinnen fra Fønika. En hund var ikke akkurat høyt oppe på rangstigen. Og Jesus reagerer som enhver annen jøde. Han sammenligner kvinnen fra Fønika med en hund. Svaret ville tatt motet fra meg. Jeg ville sannsynligvis blitt skamfull.

Men kanskje det ikke er så ille likevel? Det faktum at Jesus faktisk svarte henne, må ha oppmuntret henne. Jødiske ledere ville viftet henne bort og ikke nedlatt seg selv til å se hennes retning. Hedningene var uverdige alle velsignelser fra himmelen i deres øyne. Å gi velsignelser til en hund, er å kaste den bort. Men Jesus svarte henne. Jeg tror han stolte på hennes tro og ville bruke episoden til å lære disiplene noe viktig om menneskeverd. Ved å først reagere som en vanlig jøde, viste han dem hvor arrogant det virket. Jesu invitasjon var til alle og det har det alltid vært. Men det var først lenge etter denne episoden at disiplene endelig skjønte at Gud ser på alle mennesker som like og med samme muligheter til frelse. Her har vi noe å lære!

Jesus brukte denne kvinnen til å vise tilhørerne hva tro er. Hun var sikker i sin sak. Da troen hennes møtte motstand, ga hun seg ikke slik jeg lett gjør.


Jeg har mer å lære av kvinnen. Hun var ikke ute etter å sette seg selv høyt på en rangstige. Hun hadde en datter som trengte hjelp. Hun virker frimodig og sikker på at Jesus kunne hjelpe henne hvis han ville. Jeg beundrer hennes tro og frimodighet. Hun ga ikke opp.

Jesus så henne og han så hennes tro. "Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil." (Matt 15,28)

Jeg er så glad for at Gud ser oss uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra. Og jeg er glad vi oppfordres til å være frimodige.

Hva som gjør et menneske urent (Mark 7,14-23)

"Ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Men det som går ut av mennesket, det gjør mennesket urent." (v. 15)

Fariseerne og de skriftlærde hadde anklaget Jesu disipler for å spise med vanhellige hender, men Jesus svarte med å skille mellom menneskebud og Guds bud. Seremonielle handlinger gjør ikke hender eller mennesker rene. Jesus fulgte opp med denne lignelsen.

Å spise uten å ha vasket hendene rituelt, gjør ikke maten uren. Maten vi spiser, går ned i magen og ut igjen.

Det som virkelig gjør oss urene, er det som kommer fra hjertet eller tankene våre. Jesus ramset opp en liste med onde tanker: hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, pengejag, ondskap, svik, utskeielser, misunnelse, spott, hovmod, vettløshet. Jeg har aldri drept noen, men jeg har for eksempel misunt og vet at det ikke fører til noe bra. Tror vi alle har noe å passe oss for her.

Jeg spurte datteren min om hvordan hun forstår vers 15. Hun tenkte litt og svarte at ingenting av det som sies mot deg, kan gjøre deg uren. Men det du selv sier, forteller noe om hvordan du er, og  det kan gjøre deg uren. Jeg synes hun har et veldig godt poeng her. Vi har ansvar for hva som kommer ut av oss.

Du kan ikke hindre fuglene i å fly over hodet ditt, men du kan hindre dem i å bygge rede i håret ditt. På samme måte kan vi ikke hindre det onde i å være rundt oss, men vi kan hindre det onde i å komme ut av oss. Heldigvis får vi hjelp til dette - uten hjelp hadde det vært umulig.

Menneskebud og Guds bud (Mark 7,1-13)

"Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud." (v. 6-7)

I 1848 reduserte Semmelweis risikoen for å dø i barselseng ved at medisinstudentene vasket hendene sine etter at de hadde arbeidet med lik og før de hjalp de fødende. Dette var ny og revolusjonerende kunnskap. For meg er hygiene noe kjent og jeg vet at det å vaske hendene er lurt, men ikke den gangen.

Noen tusen år før Semmelweis ga Gud hygieneråd til israellittene i ørkenen. I Markus står det at jødene hadde overtatt en hel del skikker fra de gamle:

• vaske hendene med vann før måltid
• skylle ting fra torget i vann før de spiser det
• skylle krus og kar og kobberkjeler
• mange andre skikker

Dette høres virkelig ut som fornuftige ting, synes jeg. Vi tenker kanskje ikke så mye på det fordi det er en naturlig og fornuftig del av vår hverdag, men det er lurt.

På Jesu tid hadde det tatt litt av. Fariseerne hadde laget seg omstendige renselsesritualer ut av håndvasken. På denne måten kunne de vise for alle og enhver hvor hellige og fine de var. Disiplene fulgte ikke disse ritualene og fariseerne klagde. Jesus svarte med: "Jesaja profeterte rett om dere hyklere - slik det står skrevet: Dette folk æret meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg." Dette er drøye ord. I alle fall for fariseerne som ble kalt hyklere, men han pekte på noe sentralt. Fariseerne var fromme i det ytre, men hjertet var langt borte fra Gud. Ikke engang tomme, omstendige ritualer kunne hjelpe på det.

Jeg tror noe av det Jesus prøvde å si her er at når vi utfører "ritualer", så er det for å ære Gud. Når vi ber, er det for å ære Gud - ikke fordi det er et tomt rituale. Når vi går i kirken, er det for å møte Gud - ikke for å være pliktoppfyllende. Når vi hjelper hverandre, er det for å være greie - ikke for at andre skal se hvor flotte kristne vi er. Fariseerne hadde innhyllet ritualene sine i så mye omstendighet, at Gud som i utgangspunktet hadde gitt dem ritualene, ble uklar og glemt. Her har også jeg en utfordring: Å ha fokus mot Gud med hjertet - ikke bare i tomme ord og ritualer.