søndag 16. desember 2012

Jesus metter fire tusen (Mark 8,1-10)

"Jeg synes inderlig synd på folket." (v. 2)
Store folkemengder hadde fulgt Jesus i tre dager. Nå hadde de ikke mer mat og Jesus syntes synd på dem. Han hadde undervist dem og nå var han bekymret for deres helse. De var sultne.

Det imponerer meg at Jesus er så opptatt av noe så trivielt som mat.

Ikke lenge før hadde Jesus mettet 5000 voksne menn pluss kvinner og barn. Derfor synes jeg det er merkelig at disiplene ikke hadde lært. Igjen lurer de på hvor i all verden de skulle klare å skaffe nok mat. Husket de ikke at Jesus hadde gjort mye ut av lite mat tidligere?

Det er mye som er likt i de to historiene, men det er noen ting som er vesentlig forskjellig. Og det er en av forskjellene som gjør historien enda bedre for meg.

Første gang Jesus mettet en stor folkemengde, var det jøder.  Andre gang bestod folkemengden av hedninger. Disiplenes reaksjon var typisk for jødene. Jødene trodde at de stod i særstilling og var mer verdig "brødet fra himmelen" enn andre folk. At hedninger skulle få del i velsignelsene var ganske langt fra deres tankegang, men ikke fra Jesu tankegang.

Gud er en inkluderende Gud. Der mennesker ser begrensninger og forskjeller, ser Gud oss alle som mennesker han ønsker å hjelpe. Han synes inderlig synd på folk som sliter. Og han ønsker å hjelpe.

. . . .

Bare for moro har jeg tatt med noen forskjeller mellom de to historiene:
  • Første: ankomst via båt. Andre: ankomst gående.
  • Første: nær Betsaida. Andre: lengere sør
  • Første: jøder på vei til påskefeiringen. Andre: hedninger i regionen.
  • Første: en dags varighet. Andre: tre dagers varighet
  • Første: Jesus var i området for å være alene med disiplene. Andre: folkemengden hadde fulgt Jesus rundt i tre dager
  • Første: etter at Jesus hadde vært rundt i Galilea. Andre: etter en tur i Fønika
  • Første: mengden hadde samlet seg spontant fordi noen hadde sett Jesus i området. De tok ikke med mat. Andre: mengden hadde samlet fulgt med Jesus noen dager, dvs. mer planlagt
  • Første: 5000 voksne menn. Andre: 4000 voksne menn
  • Første: disiplene tar opp problemet. Andre: Jesus tar opp problemet
  • Første: satt i grønt gress. Andre: satt på bakken (her nevnes ikke gress)
  • Første: folk satt i små grupper. Andre: uorganisert
  • Første: kurvene var små kurver (kophinoi), små håndkurver som man hadde med på korte reiser. Andre: kurvene var store kurver (spurides), store kurver jødene pleide å ta med når de krysset hedningenes land. De hadde plass til nok mat slik at jødene slapp å kjøpe mat av hedningene når de dro gjennom deres land
  • Første: 12 små kurver med mat til overs. Andre: 7 store kurver med mat til overs
  • Første: Jesus sender disiplene i forveien, mens han selv gikk opp i fjellet for å be. Andre: Jesus dro sammen med disiplene sine
  • Første: Jesus dro til Kapernaum eller Gennesaret etterpå. Andre: Jesus dro til Magdala/Dalmanuta
  • Første: Jesus roet stormen etterpå. Andre: det nevnes ingen storm

lørdag 1. desember 2012

Den døve som hadde vondt for å tale (Mark 7,31-37)

"De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham." (v. 32)

Det er mange ting som undrer meg ved denne vakre historien:
  • Hvorfor ba de Jesus legge håndene på ham? Burde det ikke holde å si noe?
  • Hvorfor tok Jesus mannen bort fra mengden?
  • Hvorfor stakk Jesus fingrene i ørene på mannen og rørte ved tungen hans?
  • Hvorfor sukket Jesus mot himmelen?
  • Hvordan kunne mannen tale rent hvis han ikke hadde hørt tale før? Han var jo døv.
  • Hvorfor påla Jesus folket å ikke fortelle om underet?
Jeg vet ikke alle svarene i dag, men jeg vet at det er lurt å stille spørsmål hvis man vil lære.

Flere ganger har Jesus rørt ved menneskene. Det imponerer meg at han rørte ved spedalske og syke i stedet for å trekke seg unna i frykt for smitte. Han så menneskene som led og strak en hånd ut til dem.

Jeg har lært at man ikke skal putte noe mindre enn albuen inn i øret. Det kan skade øregangen. Men her stikker Jesus fingrene inn i ørene til mannen og rørte ved tungen hans. Kanskje for å rette mannens oppmerksomhet mot hørsel og tale? Så rettet han oppmerksomheten oppover, sukket og sa "Efrata" som betyr lukk det opp. Mirakelet var skjedd. Mannen kunne høre og tale rent.

Egentlig gjorde Jesus noen uvanlige ting her. Kanskje årsaken til at han tok mannen bort fra mengden, var at de ikke skulle tro det var et rituale som medførte helbredelse? Eller kanskje mannen ville blitt redd hvis han plutselig kunne høre mens han stod midt i en støyende folkemengde? 

Hvis jeg var denne mannen, ville jeg vært glad for vennene som tok meg med til Jesus og takknemlig for det Jesus gjorde. At mannen kunne tale rent etterpå, viser meg hvor fullstendig helbredelsen var. Han hadde nok alltid hatt evnen til å prate, men siden han ikke kunne høre, visste han ikke hvordan ordene skulle høres ut. Nå kunne han plutselig snakke rent.

En ting jeg synes er ekstra vakkert i denne historien, er sukket. Jesus sukket av medfølelse. Når vi trenger hjelp og mangler ord, er et sukk nok. Ett sukk.

Jesus ville være noe mer enn en omvandrende mirkalmann. Han ønsket å hjelpe denne mannen til å høre, men han ønsker også at alle skal høre hva han egentlig ønsker å si oss. Noen ganger tror jeg vi har litt store skylapper på. Vi ser bare det vi vil se og hører bare det vi vil høre. Jesus ønsker å røre ved oss og lære oss å høre.

fredag 2. november 2012

Kvinnen fra Fønika og hennes tro (Mark 7,24-30)

Jesus sa til henne: «La først barna bli mette. Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Kvinnen svarte: «Det er sant, Herre, men hundene under bordet spiser jo smulene etter barna.» (v. 27-28)
Disse versene har ofte undret meg. Jesus var primært sendt til jødene, men jeg har alltid lært at Gud inviterer alle - uavhengig av kjønn og etnisk opprinnelse. Men her sier Jesus at det ikke er rett å ta brødet fra barna, dvs. jødene, og gi det til hundene, dvs. kvinnen fra Fønika. En hund var ikke akkurat høyt oppe på rangstigen. Og Jesus reagerer som enhver annen jøde. Han sammenligner kvinnen fra Fønika med en hund. Svaret ville tatt motet fra meg. Jeg ville sannsynligvis blitt skamfull.

Men kanskje det ikke er så ille likevel? Det faktum at Jesus faktisk svarte henne, må ha oppmuntret henne. Jødiske ledere ville viftet henne bort og ikke nedlatt seg selv til å se hennes retning. Hedningene var uverdige alle velsignelser fra himmelen i deres øyne. Å gi velsignelser til en hund, er å kaste den bort. Men Jesus svarte henne. Jeg tror han stolte på hennes tro og ville bruke episoden til å lære disiplene noe viktig om menneskeverd. Ved å først reagere som en vanlig jøde, viste han dem hvor arrogant det virket. Jesu invitasjon var til alle og det har det alltid vært. Men det var først lenge etter denne episoden at disiplene endelig skjønte at Gud ser på alle mennesker som like og med samme muligheter til frelse. Her har vi noe å lære!

Jesus brukte denne kvinnen til å vise tilhørerne hva tro er. Hun var sikker i sin sak. Da troen hennes møtte motstand, ga hun seg ikke slik jeg lett gjør.


Jeg har mer å lære av kvinnen. Hun var ikke ute etter å sette seg selv høyt på en rangstige. Hun hadde en datter som trengte hjelp. Hun virker frimodig og sikker på at Jesus kunne hjelpe henne hvis han ville. Jeg beundrer hennes tro og frimodighet. Hun ga ikke opp.

Jesus så henne og han så hennes tro. "Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil." (Matt 15,28)

Jeg er så glad for at Gud ser oss uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra. Og jeg er glad vi oppfordres til å være frimodige.

torsdag 1. november 2012

Hva som gjør et menneske urent (Mark 7,14-23)

"Ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Men det som går ut av mennesket, det gjør mennesket urent." (v. 15)

Fariseerne og de skriftlærde hadde anklaget Jesu disipler for å spise med vanhellige hender, men Jesus svarte med å skille mellom menneskebud og Guds bud. Seremonielle handlinger gjør ikke hender eller mennesker rene. Jesus fulgte opp med denne lignelsen.

Å spise uten å ha vasket hendene rituelt, gjør ikke maten uren. Maten vi spiser, går ned i magen og ut igjen.

Det som virkelig gjør oss urene, er det som kommer fra hjertet eller tankene våre. Jesus ramset opp en liste med onde tanker: hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, pengejag, ondskap, svik, utskeielser, misunnelse, spott, hovmod, vettløshet. Jeg har aldri drept noen, men jeg har for eksempel misunt og vet at det ikke fører til noe bra. Tror vi alle har noe å passe oss for her.

Jeg spurte datteren min om hvordan hun forstår vers 15. Hun tenkte litt og svarte at ingenting av det som sies mot deg, kan gjøre deg uren. Men det du selv sier, forteller noe om hvordan du er, og  det kan gjøre deg uren. Jeg synes hun har et veldig godt poeng her. Vi har ansvar for hva som kommer ut av oss.

Du kan ikke hindre fuglene i å fly over hodet ditt, men du kan hindre dem i å bygge rede i håret ditt. På samme måte kan vi ikke hindre det onde i å være rundt oss, men vi kan hindre det onde i å komme ut av oss. Heldigvis får vi hjelp til dette - uten hjelp hadde det vært umulig.

lørdag 29. september 2012

Menneskebud og Guds bud (Mark 7,1-13)

"Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud." (v. 6-7)

I 1848 reduserte Semmelweis risikoen for å dø i barselseng ved at medisinstudentene vasket hendene sine etter at de hadde arbeidet med lik og før de hjalp de fødende. Dette var ny og revolusjonerende kunnskap. For meg er hygiene noe kjent og jeg vet at det å vaske hendene er lurt, men ikke den gangen.

Noen tusen år før Semmelweis ga Gud hygieneråd til israellittene i ørkenen. I Markus står det at jødene hadde overtatt en hel del skikker fra de gamle:
  • vaske hendene med vann før måltid
  • skylle ting fra torget i vann før de spiser det
  • skylle krus og kar og kobberkjeler
  • mange andre skikker
Dette høres virkelig ut som fornuftige ting, synes jeg. Vi tenker kanskje ikke så mye på det fordi det er en naturlig og fornuftig del av vår hverdag, men det er lurt.

På Jesu tid hadde det tatt litt av. Fariseerne hadde laget seg omstendige renselsesritualer ut av håndvasken. På denne måten kunne de vise for alle og enhver hvor hellige og fine de var. Disiplene fulgte ikke disse ritualene og fariseerne klagde. Jesus svarte med: "Jesaja profeterte rett om dere hyklere - slik det står skrevet: Dette folk æret meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg." Dette er drøye ord. I alle fall for fariseerne som ble kalt hyklere, men han pekte på noe sentralt. Fariseerne var fromme i det ytre, men hjertet var langt borte fra Gud. Ikke engang tomme, omstendige ritualer kunne hjelpe på det.

Jeg tror noe av det Jesus prøvde å si her er at når vi utfører "ritualer", så er det for å ære Gud. Når vi ber, er det for å ære Gud - ikke fordi det er et tomt rituale. Når vi går i kirken, er det for å møte Gud - ikke for å være pliktoppfyllende. Når vi hjelper hverandre, er det for å være greie - ikke for at andre skal se hvor flotte kristne vi er. Fariseerne hadde innhyllet ritualene sine i så mye omstendighet, at Gud som i utgangspunktet hadde gitt dem ritualene, ble uklar og glemt. Her har også jeg en utfordring: Å ha fokus mot Gud med hjertet - ikke bare i tomme ord og ritualer.

onsdag 25. juli 2012

Syke bæres til Jesus (Mark 6,53-56)

"Og hvor han kom, til landsbyer, byer eller grender, ble de syke satt ut på torget, og de bad om at de i det minste måtte få røre ved kanten av kappen hans. Og alle som rørte ved ham, ble friske." (Mark 6,56)

Jesus vandret rundt. Han hadde et budskap han ønsket å spre. Overalt ble han gjenkjent. Folk visste at han kunne gjøre folk friske og derfor bar de ut syke slik at de kunne få røre ved ham. Og alle som rørte ved ham, ble friske. 

Det står alle. Ikke bare de fleste som rørte ved ham, ble friske. Men alle. 

Jeg ble litt nysgjerrig på disse versene. Hvordan foregikk egentlig dette? Hvis man bare kom tilfeldig borti, ble man da frisk?

Dette verset blir faktisk enda vakrere, hvis vi ser i grunnteksten.
  • Ordene be om kommer av det greske ordet parakaleo som stammer fra para som betyr på nært hold og kaleo som betyr å kalle. Dette er en nær og personlig måte å be om hjelp på. Ikke en tilfeldig, overfladisk bønn på lang avstand.
  • Ordet røre kommer av det greske ordet haptomai som betyr å endre ved å berøre. Å berøre noe eller noen på en slik måte at det forandrer deg. Dette er ikke tilfeldig berøring, men berøring som påvirker.
  • Ordet frisk kommer fra det greske ordet sozo som betyr å redde ut av fare og inn i sikkerhet. Ordet brukes for det meste når Gud redder troende fra straffen og syndens makt - og inn i hans trygghet. Ordene for å helbrede og å frelse brukes litt om hverandre fordi det ene egentlig beskriver det andre.
De syke ba nært og personlig om å få røre ved Jesu kappa på en slik måte at det endret dem. Og Jesus gjorde det. Han fjernet det vonde fra dem og ga dem sin trygghet.

Noen ganger lurer jeg litt på hvordan vi ber. Ber vi om å få røre slik at det endrer oss, eller bare sånn for sikkerhetsskyld? Alle som rører ved Jesus, blir tatt inn i hans trygghet.

onsdag 4. juli 2012

Jesus går på vannet (Mark 6,45-52)

"Men i det samme talte Jesus til dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»" (v. 50)
Etter underet der Jesus mettet 5000, var folket klare til å krone ham til konge fordi han oppfylte en messiansk profeti. For å hindre dette sendte Jesus disiplene ut på sjøen. Selv gikk han opp i fjellet for å be alene.

Etter en stund gikk Jesus ut på vannet til disiplene. De slet i motvind både bokstavelig og i overført betydning. Deres mester nektet å samarbeide. Plutselig så de et gjenferd gå over vannet. De skrek høyt.

Men Jesus sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!

Ordvalget er ikke tilfeldig. "Jeg er" er navnet på Herren og mye brukt i det gamle testamentet. Jesus brukte det mye om seg selv. Jesus bekrefter at han er Menneskesønnen samtidig som han er den de kjenner, ikke et gjenferd.

Noen ganger stormer det rundt deg og meg. Vi sliter i motvind og kommer ingen vei. Ber vi Jesus ombord i båten? Eller er vi for opptatt av vinden, bølgene og redselen vår til at vi får øye på ham?

Jesus metter fem tusen (Mark 6,33-43)

"Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?»" (v. 37)
Da Jesus gikk i land på et øde sted, møtte han en stor folkemengde. De var sultne på å lære av ham og han fikk medfølelse med dem. Da det ble sent på dagen, ville disiplene sende folkene til landsbyene rundt slik at de kunne få mat, men Jesus hadde andre planer.

Jeg ser mange lærdommer i denne historien:

  • "Dere skal gi dem mat!"
    Når Jesus gir en oppgave, inneholder den alltid kraften som skal til for å fullføre oppgaven. Disiplene skjønte ikke dette. Fra et menneskelig synspunkt var det absurd. 200 dagslønner ville ikke strekke til. De så begrensningene.
  • "Hvor mange brød har dere? Gå og se etter!"
    Jesus visste alt svaret, men han sendte ut sine disipler slik at de selv kunne undersøke saken og se etter en løsning. 
  • "Fem brød og to fisker."
    Jeg synes dette er flott. Johannes evangelium forteller at det var Andreas som fant matpakken til et barn. Han føyde til: "Men hva er det til så mange?" (Joh 6,9)
    Noen ganger tenker jeg at det jeg kan gi eller gjøre er så lite i forhold til den store oppgaven vi står overfor. I dette tilfellet ga barnet matpakken sin til Jesus. Det var ikke mye, men i Jesu hender ble det mat nok til en stor folkemengde. Hvorfor nøler vi med å gi det lille vi har?
  • "Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset."
    Jesus ba faktisk folk om å forberede seg til å spise, før han hadde nok mat.
    I mine øyne er fallhøyden stor. Foran ham var det en stor forventningsfull folkemengde. De var sultne og var blitt lovet mat. Våger vi regne med under på denne måten?
  • "Så tok han [Jesus] de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk."
    Det greske ordet for dele (edidou) betyr egentlig "fortsette å dele ut". Underet skjedde i Jesu hender, fra han brøt det til han delte det ut. Han handlet virkelig i tro.
  • "Og alle spiste og ble mette."
    Ingen skal gå sultne fra når det gjelder Guds velsignelser.
  • "Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk."
    Ingenting av Guds velsignelser skal sløses bort.
  • "Det var fem tusen menn som hadde spist."
    Det greske ordet for menn (andres) betyr "voksne menn". Ordet brukes for å skille kvinner fra menn, men også gutter fra menn. Vi kan altså regne med at det var minst ti tusen mennesker som var møtt opp for å høre Jesus. De så Jesus gå i båten og gikk ut i ødemarken fordi de håpet å finne Jesus når han gikk i land. Hvor langt er jeg villig til å gå?

søndag 24. juni 2012

Invitasjon til hvile (Mark 6,30-32)

"Kom med meg til et sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!" (v. 31)
Apostlene hadde forkynt sammen to og to. Nå samlet de seg hos Jesus. Han så at de var slitne. Derfor inviterte han dem til å bli med ham til et sted der de kunne hvile og samle nye krefter.

Det greske ordet for hvile som er brukt her, er "anapauo". Det er satt sammen av "ana" som står for å fullføre en prosess, og "pauo" som betyr pause. "anapauo" betyr derfor hvile etter at man har handlet. Egentlig har man ikke fullført en oppgave før man har hvilt etter den. Jeg liker den tanken. Utfordringen er å ta seg tid til å hvile i stedet for å haste videre til neste oppgave.

Den hvilen Jesus og disiplene søkte, var nok ikke til selvisk nytelse og daffhet. De dro ikke for å slippe unna sin oppgavene, men for å gjøre seg bedre rustet til oppgavene. Jeg tipper at de trengte prate sammen, samle krefter, oppmuntre hverandre og finne ut hvordan de kunne arbeide mer effektivt.
Kristi medfølende ord til disiplene gjelder like meget hans tjenere i dag. "Kom med til et ensomt sted, ... og hvil litt!" sier han til dom som er trette. Det er ikke klokt stadig å være tynget av arbeid og stress, selv når ddet gjelder omsorgen for andre menneskers åndelige behov. På den måten blir ens eget åndelige liv forsømt, og sinnets og kroppens krefter blir overbelastet." (Slektenes håp, s. 270)
 En stille stund er avgjørende.

lørdag 23. juni 2012

Herodes og døperen Johannes (Mark 6,14-29)

"Da ble kongen dypt bedrøvet, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, ville han ikke si nei til henne." (v. 26)
Kong Herodes hadde tatt sin brors kone Herodias til kone. Johannes hadde sagt til ham: "Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone." Derfor hadde Herodes kastet Johannes i fengsel.

Forholdet mellom Herodes og Johannes var litt spesielt. Herodes hadde respekt for Johannes; han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og beskyttet ham. Når Herodes hørte ham, ble han urolig, men likevel hørte han gjerne på ham.

Herodias var ute etter Johannes og ville gjerne få ham drept. Derfor var hun stadig på leting etter en mulighet. På fødselsdagen sin inviterte Herodes mange viktige menn. Herodias sendte sin datter for å danse for mennene. Herodes hadde et svakt øyeblikk. I rusen sverget han at hun skulle få akkurat det hun ville. Etter å ha rådført seg med sin mor, krevde hun hodet til Johannes på et fat.

Jeg sitter igjen med noen spørsmål til meg selv når jeg leser denne historien:
  • Hvordan reagerer jeg når jeg blir irettesatt? Blir jeg urolig eller hevngjerrig?
  • Gjør jeg det jeg vet er rett med en gang eller drøyer jeg det til jeg mister muligheten? Hvis Herodes virkelig hadde tenkt å beskytte ham, så burde han satt ham fri. Ikke beholdt ham i fangenskap inntil det oppstod et ubevoktet øyeblikk.
  • Er jeg alltid på vakt? Den onde er ekspert på å utnytte svake øyeblikk.
  • Gjør jeg det jeg vet er rett eller føyer jeg meg litt for å tekkes familie, venner og bekjente? Er jeg en brikke i et spill som andre styrer, slik som Herodes og datteren til Herodias?
Herodes må ha vært plaget av dårlig samvittighet etter denne hendelsen. Da han hørte om alt Jesus gjorde, var han overbevist om at det var Johannes som hadde stått opp fra de døde.

Apostlene sendes ut (Mark 6,7-13)

"Han påla dem at de bare skulle ta en stav med seg på veien - ikke brød, ikke veske, ikke kobbermynter i beltet." (v. 8)
Jesus kalte sine tolv apostler til seg og sendte dem ut to og to. To er det minste antall Jesus sendte ut. Apostlene skulle alltid gå to og to. Da de skulle låne et esel, sendte Jesus to (Mark 11,1). Da de skulle finne et sted de skulle holde det siste måltid, sendte Jesus to (Mark 14,13).

Det undrer meg at apostlene ikke fikk ta med seg noe. Ikke mat. Ikke veske. Ikke penger. Ikke engang ekstra klær. De måtte ganske enkelt stole på at deres behov ville bli tatt vare på underveis. Forberedelsene var så enkle at de heller ikke kunne bruke det som unnskyldning for å utsette avreisen.

Apostlene fikk lov til å ta imot gjestfrihet, men ikke gaver som ville dekke annet enn øyeblikkelige behov. Dermed kunne de ikke tjene på forkynnelsen.

Vi velger ofte det det vi tror er den trygge veien. Når jeg skal legge ut på en reise, forsøker jeg å være forberedt på det meste. Det tar tid å pakke og jeg har lett for å bekymre meg for at jeg kanskje glemmer noe.

Når jeg skal gjøre noe for Gud, har jeg godt av å ikke stole på meg selv. Jeg har godt av å lære at når Gud har sagt jeg skal gjøre noe, følger han opp. Han vil gi meg det jeg trenger underveis. Det er det tryggeste alternativet.

torsdag 3. mai 2012

Jesus blir avvist på hjemstedet (Mark 6,1-6)

"Og de ble forarget og avviste ham." (v. 6)
Jesus og disiplene besøkte Jesu hjemsted. Der talte han i synagogen. Tilhørerne var slått av undring og likte det de hørte.

Men så skjedde det noe. De ble forarget og avviste ham. Hva skjedde? Reaksjonen undrer meg. Jesus følger opp med å si at ingen profet blir godtatt på sitt hjemsted. Han undret seg over deres vantro. Det triste er at han kunne hjelpe dem fordi han ikke kan trenge seg på noen. Han fikk bare helbrede noen få syke før han dro videre.

I Lukas 4 står det at Jesus leste fra Jesaja:
"Herren Guds ånd er over meg,
for Herren har salvet meg.
Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse,
for å forbinde dem som har et knust hjerte,
rope ut frihet for dem som er i fangenskap,
og frigjøring for dem som er bundet,
for å rope ut et nådens år fra Herren."
(Jes 61,1-2)
Dette er herlige ord. Hva var det tilhørerne reagerte på?

Jeg tror tilhørerne skjønte hva Jesus prøvde å si. Jesus var den lovede Messias. Han skulle forkynne godt budskap for hjelpeløse, forbinde knuste hjerter, gi frihet til dem som er i fangenskap og rope ut et nådens år fra Herren.

Dette er godt og trygt å høre på inntil man forstår at det er en selv som er hjelpeløs, har knust hjerte, er i fangenskap og bundet åndelig. Og så attpåtil høre det fra en som de har sett vokse opp iblant dem.

Jødene trodde at Messias skulle befri dem fra jødene, men Jesus lignet ingen krigsherre. De religiøse lederne hadde makt og rikdom. De foraktet syke og fattige, men Jesus assosierte seg med dem. Jesus var ikke kommet for å sloss mot romerne eller nyte anerkjennelse fra religiøse undersåtter. Jesus passet rett og slett ikke inn i tilhørernes bilde av Messias.

Tilhørerne måtte velge mellom å se seg selv avkledd åndelig og å anklage Jesus for å drive med gudsbespottelse. De valgte det siste og avviste Jesus. Hva velger du og jeg?

onsdag 25. april 2012

Kvinnen som rørte ved Jesu kappe (Mark 5,25-34)

"Hvem rørte ved klærne mine?" (v. 30)
Mennesker trengte seg ivrige og nysgjerrige frem på alle kanter. Men det var en kvinne der som hadde et helt spesielt ærend. Hun hadde vært syk i 12 år og vært hos mange leger, men hun hadde bare blitt verre. Nå trodde hun at hvis hun bare fikk røre ved kanten av kappen til Jesus, så ville hun bli frisk.

Hun ble frisk og trakk seg vekk i takknemlighet. Jesus la merke til det og spurte: "Hvem rørte ved klærne mine?" Jeg kan se for meg overraskelsen. Folk puffet og skubbet fra alle kanter.
"Den forundrede menneskemengden som trengte seg tett inn på Kristus, merket ikke den livgivende kraften. Men da den syke kvinnen rakte frem hånden for å røre ved ham i tro på at hun ville bli helbredet, merket hun den legende kraften. Slik er det også med de åndelige ting. Å snakke om gudstro på en tilfeldig måte, eller å be uten hunger i sjelen og uten levende tro, er til ingen nytte." (Slektenes Håp, s. 258)
Det er lett å trenge seg innpå Jesus og be litt nå og da i forbifarten. Men å be med hunger i sjelen er noe helt annet. Kanskje vi har noe å lære her.

Jairus' datter (Mark 5,21-24.35-43)

"Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: Frykt ikke, bare tro!" (v.36)
Dette er en av de vakre historiene i evangeliene. Den viser at Jesus har medfølelse og ser muligheter der vi ser håpløshet.

Jairus var synagogeforstander, men da hans datter holdt på å dø, brydde han seg ikke om hva andre mente. Han oppsøkte Jesus og han fikk hjelp.

Jairus ba om hjelp i tro:
"Min lille datter holder på dø. Kom og legg hendene på henne så hun kan bli frisk og få leve." (v.23)
 Noe som fascinerer meg er:
  • Jairus ba kort og innstendig. Det var ingen lang utbrodering av sykdommen.
  • Jairus uttrykte sterk tro. Det var ingen "kanskje" eller "vi får se".
Jesus fulgte.

Det var sikkert ikke enkelt å komme seg fremover på grunn av folkemengden. De ble forsinket og jeg forestiller meg at Jairus ble både utålmodig og urolig. Og da et sendebud hjemmefra fortalte at datteren var død, tipper jeg at han var svært nær ved å gi opp håpet.

Det var da Jesus sa: "Frykt ikke, bare tro!"
  • Frykt (gresk: fobeomai) betyr å være "redd" eller "vettskremt". Dette er ikke den gode frykten/respekten, men den ødeleggende angsten.
  • Ikke (gresk: me) betyr "ikke". Jeg er blitt litt glad i dette lille ordet. I grunnteksten står "me" for å utelukke alle implikasjoner som kan/vil/bør komme til å hende. "Frykt ikke!" betyr altså at Jairus ikke engang skal tenke tanken på hva som kan skje med datteren. Bli ikke redd. Og når Jesus sier det, så er det samtidig et løfte om at det er mulig ved hans hjelp.
  • Bare (gresk: monon) betyr "kun", "bare" eller "i motsetning til". I motsetning til å frykte, skulle Jairus bare tro og kun det. Utelukk alt annet.
  • Tro (gresk: pisteuo) betyr "tro", "overbevisning", "tillit" og "trofasthet". Tro er alltid en gave fra Gud og ikke noe vi selv kan prestere. Det er en gave som alle kan få dersom vi bare tar imot. 
Der andre ser stengte dører, ser Jesus fortsatt muligheter. Derfor trenger vi ikke frykte. Bare tro.

lørdag 14. april 2012

Den besatte fra gravhulene (Mark 5,1-20)

"De som hadde sett det hele, fortalte hvordan det var gått for seg med den besatte og med svinene. Og folket bønnfalt Jesus om å dra bort fra bygdene deres." (v. 16-17)
Jesus drev onde ånder ut av en mann og inn i en stor svineflokk. Svinene sprang utfor et stup og ned i vannet. Men da folkene kom ut for å se og så den besatte og Jesus, ble de redde og tryglet Jesus om å dra.

Jeg undrer meg stadig over denne historien. Hvorfor ville folket at Jesus skulle dra? Skjønte de ikke hva han hadde gjort for denne mannen?

Den besatte før møtet med Jesus:
  • bodde i gravhulene
  • umulig å binde
  • skrek og slo seg med steiner
  • en hær av urene ånder hadde makten (en legion: 6000 fotfolk og 700 ryttere)

Den besatte etter møtet med Jesus:

  • påkledd
  • kunne sitte avslappet
  • ved sans og samling
  • kunne snakke selv
  • fri

Det er ingen tvil om at denne mannen var begeistret for Jesus. Hans vitnesbyrd må ha vært fantastisk. Hvorfor ble da folket redde og ba Jesus dra?

  1. Var de redde for at Jesus skulle gjøre mer skade på deres eiendom?
  2. Var de redde for at Jesu tilstedeværelse skulle ødelegge deres egne planer?
  3. Var de redde for endringer?
  4. Var de redde for alt de ikke kunne forstå?

Den frigjorte bønnfalte Jesus om å bli. Jesus gjorde som folket ba om. Han dro, men lot den frigjorte bli for å vitne. Jesus kunne blitt selv og vist dem alle veien til Gud, men Jesus tvinger seg aldri på noen.

Det store spørsmålet er: Hvordan reagerer du på det du ser? Hvordan du reagerer avhenger nemlig av hva som er viktig for deg.

Ber jeg Jesus dra fordi jeg er redd?

Bilde: "Demoniac thanking Jesus" - Ultimate Bible Picture Collection

Jesus stiller stormen (Mark 4,35-40)

"Da sa han til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?" (v. 40)
Det blåste opp til storm. Disiplene ble redde og ropte til Jesus. Jesus stilte stormen og undret seg over deres tro.

Her står redselen i motsetning til tro:
  • Ordet redd (gresk deilos) betyr feig, pinglete, engstelig, frykt-drevet, overdrevent redd for å miste.
  • Ordet tro (gresk pistos) betyr tro, overbevisning, tillit, trofasthet, bli overbevist. Tro er mer enn teoretisk overbevisning. Det er ikke noe vi kan produsere, men er en gave fra Gud (se Mark 2,1-12).

Har jeg tillit til Gud i livets stormer? Eller tror jeg at Han ikke bryr seg? Er jeg så redd for å miste at jeg ikke kan tro trygt?

"Slik Kristus stilnet vinden og bølgene i Galilea, kan han også stilne livets stromer som så ofte plutselig blåser voldsomt opp. Altfor ofte opplever vi ikke hans makt i våre liv fordi vi er feige og kun har liten tro." (SDA bibelkommentar)

Bilde: "Christ Stills the Tempest" - Goodsalt.com

Sennepsfrøet (Mark 4,30-34)

"Guds rike er som sennepsfrøet. Når det legges i jorden, er de tmindre enn noe annet frø i verden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle andre vekster." (v. 31-32)
Kornet er Guds rike. Når Guds Ord blir sådd i et menneske, kan det virke lite og ubetydelig, men når det får utvikle seg, kan det vokse til å bli noe stort og svært betydningsfylt.

Kornet ble sådd - det ble ikke til ved en tilfeldighet.

Tilhørerne så ikke på Jesus som konge eller på hans lære som viktig, men en dag vil det vise seg at det som syntes uviktig, er viktigere enn alt annet.

Merk at Jesus ikke brukte lignelser for å skjule, men å forklare. I dag virker lignelser litt uvant, men den gang var lignelser en mye brukt metode for å forklare. Jesus brukte mange lignelser med såkorn som utgangspunkt fordi det var kjent for tilhørerne. Jesus fortalte så mye som tilhørerne klarte å ta imot.

Jeg fortalte jentene om sennepsfrøet og spurte hva de trodde lignelsen kunne bety uten å fortelle dem min egen tolkning. Elleve-åringen sa at Gud kan så et frø i oss. Hvis det vannes og gjødsles, kan det vokse seg stort og bli viktig for oss.

Jeg tror hun har mye rett i det.

Lignelsen om såkornet (Mark 4,26-29)

"Slik er det med Guds rike: En mann har sådd korn i jorden. ... Av seg selv gir jorden grøde." (v. 26 og 28)
Her beskrives tre faser i det å frelse et menneske:
  1. Såfase
    Aktiv: Såmannen/Den som sprer Guds ord
  2. Vekstfase
    Aktiv: Jorden/Den som fikk Guds ord bistått av Den Hellige Ånd
  3. Høst
    Aktiv: Høstfolket/Apostlene

Såmannen kan gjødsle og kultivere mens kornet gror, men ikke få det til å gro. Dersom kornet får en sjanse, vil det spire. Men det er alltid opp til den som kornet sås i, om kornet skal få en sjanse til å spire.

"Av seg selv" kommer av det greske ordet (automatos) som betyr drevet av egne impulser, automatisk, trenger ingen ytre kraft/overtalelse for å bestemme seg eller handle.

En omvendelse kan aldri tvinges frem eller avgjøres av andre enn en selv. Det er opptil meg om jeg vil ta imot Ordet og la det vokse i meg.

Den som hører rett, skal få (Mark 4,21-25)

"Ingen ting er skjult uten at det skal frem, ingen ting er gjemt uten at det skal komme for dagen." (v. 22)
Et lys skal ikke settes under et kar eller under senga, men i en stake slik at det kan lyse opp rundt seg.

Det er to små "lys-lignelser" i evangeliene:
  1. Bergprekenen: "La ditt lys skinne for alle!"
    Her har vi et individuelt ansvar for å la vårt lys skinne.
    (Matt 5,14-16, Luk 11,33-36)
  2. Sannhetens lys åpenbart gjennom Jesu lære.
    Det finnes ingen mystiske eller hemmelige veier til frelse. Alt åpenbares til dem som tror og hører.
    (Mark 4,21-23, Luk 8,16-17)

Også i denne lignelsen sier Jesus:

"Den som har ører å høre med, hør!" (v. 23)

Dette er noe Jesus sier for å understreke noe viktig. Jeg tror det skal tolkes slik: "Dere som enda ikke er blitt helt sløve åndelig, dere som fortsatt har mulighet til å forstå - Hør!". Vi finner en lignende tanke i det gamle testamente:

"Hver morgen vekker han mitt øre, så jeg kan høre på displers vis." (Jes 50,4)

"Gjør hjertet sløvt hos dette folket, gjør ørene tunghørte, klin øynene til, så det ikke kan se med øynene og ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertet og ikke vende om og bli leget." (Jes 6,10)

Når årene blir sløve, klarer vi ikke øre mer...

I slutten av versene i Markus, står det noen små setninger som jeg lenge har hatt problemer med. Men da jeg gikk nøyere inn i dem, ga de mer mening enn jeg forventet.

"Den som har, han skal få." (v. 25 første del)

dvs. den som har et lydhørt hjerte, vil få mer.

"Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har." (v. 25 siste del)

dvs. den som lukker sitt hjerte, får ikke mer fordi han ikke kan ta imot.

Neglisjerte muligheter mistes.

mandag 26. mars 2012

Lignelsen om såmannen (Mark 4,1-20)

"Hør!" sa han. "En mann gikk ut for å så. (...) Såmannen sår ordet." (v. 3 og 14)
Lignelsen om såmannen er en av mine favoritter i Bibelen. Kanskje fordi jeg alltid føler meg litt truffet av den? Jesus begynner med "Hør!" og det gjorde han gjerne når han ville si noe viktig. Og denne lignelsen inneholder mye som vi virkelig bør høre.

Uansett, dette er en av lignelsene som blir forklart og dermed er lett å forstå.

Såmannen sådde i fire områder:
  1. På veien -> fuglene kom og tok kornet
  2. På steingrunn der jordlaget var tynt -> kornet spirte raskt, men ble svidd av solen og visnet
  3. Blant tornebusker -> spirene ble kvelt av tornebuskene
  4. God jord -> kornet bar god frukt

De som hørte Jesus, må ha undret seg allerede her. Hvorfor kaste bort verdifullt korn ved å så andre steder enn i god jord? Jeg så en gang denne historien illustrert ved at en mann strødde korn på veien, i en steinur og inn i noe buskas. Det var jo åpenbart at det ikke kunne gro der, så hvorfor så der? Jeg tror Gud vil gi oss alle sjansen til å bære frukt. Det er oss det kommer an på, ikke Gud.

Jesus forklarer lignelsen for disiplene. Kornet er Guds ord. Vi er såbunnen.

  1. Hvis vi ikke tar imot Guds ord, så tar den onde raskt bort Ordet straks vi hører det.
  2. Hvis vi ikke lar Guds ord slå rot i oss, vil vi ble begeistret i starten, men når vi møter motstand, mister vi motet.
  3. Hvis vi lar livets bekymringer, rikdommens bedrag og lysten på andre ting bli viktigere, kveles troen.
  4. Hvis vi tar imot Guds ord, lar det slå rot i oss og gir det rikelig plass i våre liv, vil vi bære god frukt.

Denne lignelsen er både advarsler og et flott løfte. Vi har frihet til å velge hvordan vi tar imot Guds Ord. Hvis vi gir Gud plass i våre liv, vil det gi frukt. For Gud gir alle sjansen.

Bilde: "Sower" - Faithimages

Jesu sanne familie (Mark 3,31-35)

"Den som gjør Guds vilje, er min bror og søster og mor." (v. 35)
Dette er et av versene som undrer meg når jeg begynner å fatte dybden av dem. Jesus er verdens frelser og Guds sønn. Han er alle kristnes store forbilde. Han er klokere enn jeg noen gang kan drømme om å bli. Han var mer utholdende i fristelser enn jeg kan klare å forestille meg.

Og likevel vil han bli assosiert med deg og meg.

For meg er det uforståelig.
"Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen, han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord." (Ef 3,14-15)
Det er Gud som fant på dette med familie. En familie som fungerer godt, er en stor velsignelse og en gave jeg skulle ønske alle fikk ta del i.
"Båndene som binder kristne til deres himmelske Far og hverandre er sterkere og mer utholdende enn blodsbånd." (SDA bibelkommentar)
Selv har jeg sterke bånd til min familie. Til min kristne familie har jeg også bånd, men de er annerledes. Fortsatt sterke, men bygd på noe annet. Det er noe herlig i det å besøke trosfeller i andre land. Selv om jeg ikke forstår hva de sier, opplever jeg et fellesskap.

Merk forresten at det står: "Den som gjør Guds vilje..." og ikke "Den som hører/kan/vet om Guds vilje..." Her er det lett å bedra seg selv.
"Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv." (Jak 1,22)

søndag 11. mars 2012

Jesu makt over onde ånder (Mark 3,20-30)

"Men ingen kan gå inn i den sterkes hus og røve det han eier, uten at han først har bundet den sterke. Da kan han plyndre huset hans." (v.27)
Satan er denne verdens fyrste. De skriftlærde beskyldte Jesus for å få hjelp fra Satan. Når Jesus drev ut onde ånder, stjal han noen fra Satans makt. For å få det til måtte han først binde Satan og dermed måtte han være sterkere enn den sterke.
"Sannelig, jeg sier dere: Alt skal menneskene få tilgivelse for, både synder og spott, hvor mye de så spotter; men den som spotter Den Hellige Ånd, får aldri i evighet tilgivelse, for han er skyldig i en evig synd." (v. 28-29)
Samvittigheten er Guds øye i menneskets hjerte. Det hender at samvittigheten er på avveie, men en godt opplært samvittighet er et gode.

En bibelkommentar sier at den mest mislykkede person er den som stadig plages av sin egen samvittighet. Han har to valg:
  1. Overgi seg til Guds kraft
  2. Overhør samvittigheten til den blir sløv

En aktiv samvittigheten vitner om at Den Hellige Ånd er virksom. Alt kan tilgis, bortsett fra synd mot Den Hellige Ånd. Å spotte Den Hellige Ånd er å gang på gang på gang avvise hver lille spire av tro til man blir helt kald og likegyldig. Hvis du frykter at du har syndet mot Den Hellige Ånd, er Den Hellige Ånd fortsatt virksom og du kan fortsatt tilgis.

Gud vil gjerne tilgi. Følger det vi lyset vi får, eller overser vi det i håp om at samvittigheten vår skal gi opp?

fredag 24. februar 2012

Jesus kaller de tolv apostler (Mark 3,13-19)

"Så gikk han opp i fjellet. Han kalte til seg dem han ville, og de kom til ham." (v. 13)
Dette er historien om Jesu initiativ og disiplenes respons.

Jeg synes den er vakker.

Det greske ordet for "kalle til seg" (proskaleo) kan også bety invitere. De tolv ble invitert til å følge Jesus.

Det greske ordet for "han ville" (telo) kan også bety begjære/ønske/vil det beste fordi noen er klare og villige til å handle. Ordet er ofte brukt når Gud involverer troende i sitt beste tilbud og ønsker å initiere sin tro i dem for å styrke dem via sitt nærvær. Dette var ingen egoistisk invitasjon, men et guddommelig ønske om å involvere mennesker i Guds verk. Et ønske som forutsetter villige mennesker.

"Ingen av de 12 ble valgt ut fra perfekt karakter eller evner. Kristus valgte menn som var villige og i stand til å lære, som kunne endre karakter. Alle hadde seriøse feil da de ble kalt. (...) Kristus tar mennesker der de er og - hvis de er villige og mottagelige - former Han dem til det Han ønsker de skal være. Han salver menn og kvinner til ansvarsoppgaver, ikke fordi Han synes de er helt klare til å takle kravene disse oppgavene medøfrer, men ved å lese hjertene deres, ser han latente muligheter som under Hans veiledning kan oppmuntres og utvikles til Hans ære og til fordel for Hans rike." (SDA Bibelkommentar)

Derfor synes jeg denne historien er vakker.

Folket strømmer til (Mark 3,7-12)

"For han helbredet mange, så alle som hadde plager, trengte seg frem fo rå få røre ved ham." (v. 10)
Det var mange mennesker. Faktisk så mange at det må understrekes tre ganger i like mange vers:
  • "... en mengde mennesker ..." (v. 7)
  • "... store mengder ..." (v. 8)
  • "... folkemengden ..." (v. 9)

Folkemengden trengte seg frem, ikke uforskammet, men ivirge. Er vi like ivrige? De hadde behov. Har vi behov?

De onde åndene:

  1. så ham
  2. kastet seg ned for ham
  3. ropte: "Du er Guds sønn!"

Gjorde de dette for å antyde at Jesus var deres leder? I så fall er Jesu avvisning viktig: "Han bød dem strengt at de ikke måtte gjøre dette kjent." (v. 12)

Hvem er vår leder? Og hvordan gjør vi det kjent?

mandag 6. februar 2012

En vissen hånd på sabbaten (Mark 3,1-6)

"Så spurte han dem: Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ta liv? Men de tidde." (v. 4)
Jesus gikk inn i en synagoge. Der var det en mann med en vissen hånd. Fariseerne ventet for å se hva Jesus ville gjøre. At de tidde etter Jesu spørsmål vitner om at de hadde fått se det de trengte for å dømme ham etter sine lover.

Jesus spurte egentlig om hensikten med sabbaten, ikke om det fantes et forbud. Da fariseerne tidde, ble han "harm og bedrøvet over deres harde hjerter" (v. 5).

Harm:
  • Eneste harme uten synd, er harme mot synd. Gud er harm på synden, men elsker synderen.
Bedrøvet:
  • Jesus sørget over hvordan Gud ble fremstilt av fariseerne og hvilket effekt det hadde både på dem og alle som fulgte dem.

Jesus helbredet den visne hånden. Han var ikke kuet av fariseerne og hva andre mente om ham. Han var ekte og pålitelig. Alltid.

Jesus og sabbaten (Mark 2,23-28)

"Sabbaten ble til for menneskenes skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld." (v. 27)
Jødene hadde 39 typer arbeid som var forbudt å sabbaten. Disse hadde detaljerte tillegg. Jødene levde i frykt for å bryte disse reglene og sabbaten var derfor tung å bære.

Jesus pekte på sabbatens opprinnelige hensikt:
"Hvis du ... kaller sabbaten en lyst og en glede ... da skal du ha din glede i Herren." (Jes 58,13-14)
Kort sagt: Sabbaten = Lyst + Glede
  • Gud skapte ikke mennesket fordi han hadde en sabbat og trengte noen til å holde den.
  • Gud skapte sabbaten fordi vi trenger den.
  • Fokus på at som ikke er tillatt på sabbaten, er ikke å holde sabbat hellig.
  • Først når fokuset er på de positive velsgnelsene, kan sabbaten bli holdt hellig.
"Alt som trekker oss nærmere Gud, hjelper oss å forstå Guds vilje med oss og hvordan han leder oss, og leder oss til å samarbeide mer effektivt med ham i våre liv og bidrar til glede og velbehag for andre, er i sannhet ekte sabbatshelligholdelse." (SDA bibelkommentar)

Spørsmålet om faste (Mark 2,18-22)

"Ingen setter en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg. For da vil den nye lappen rive med seg et stykke av det gamle plagget, og riften blir verre." (v. 21)
Dette er en av de små lignelsene Jesus fortalte:
  • gammelt klesplagg sammenlignes med et utslitt jødisk religiøst system
  • ny og ukrympet lapp sammenlignes med Jesu lære
Nylig fant jeg en genser jeg husker jeg var veldig stolt av, men jeg oppdaget til min skuffelse at den nå var gammel og slitt. Opprinnelig var det jødiske religiøse systemet et godt system som speilet Gud og Guds karakter på en god måte, men opp gjennom tidene ble systemet slitt og forvridd.

Når klærne er utstitte, kastes de. Når læren er utslitt, byttes den ut.

Man kan ikke plukke litt fra Jesu lære og bruke det sammen med sin egen lære - det vil ødelegge begge deler. Vi må ta hele Jesu lære i bruk!
"Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til." (2. Kor 5,17)

mandag 30. januar 2012

Jesus kaller Levi (Mark 2,13-17)

"Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere." (v.17)
Jesu misjon var å kalle syndere. Enkelt og greit.

Men jeg tror det ligger mer i disse versene. Jesus kalte tolleren Levi og spiste hjemme hos ham. De skriftlærde kritiserte at Jesus spiste blant tollere og syndere. I stedet for å diskutere de faktiske forhold svarte Jesus at han ikke var kommet for å kalle rettferdige, men syndere.

Jeg undres på hva de skriftlærde tenkte om dette svaret. Så de på seg selv som rettferdige? Eller følte de seg truffet?

"Ser du en mann som tror han er vis, er det større håp for dåren enn for ham."
(Ord 26,12)
Vi kan først få hjelp når vi innser at vi ikke strekker til. Når vi opplever at vi ikke er "gode nok", bør det trekke oss til Jesus. Jeg må innrømme at jeg i mange år følte at jeg ikke var "god nok", men det er jo det som er hele poenget. Og det er utrolig herlig å hvile i at Gud strekker til for meg. Det betyr ikke at jeg ikke skal prøve, men at Gud fortsetter der jeg slipper.

Men det ligger enda mer i disse versene. Jesus bruker en liten sammenligning:

Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.
  • Rettferdige sammenlignes med friske
  • Syndere sammenlignes med syke
  • Legen sammenlignes med Jesus

Altså, det er ikke de rettferdige som trenger Jesus, men syndere.

De skriftlærde likte sannsynligvis ikke det at Jesus sammenlignet seg selv med en lege som kunne gjøre syndere rettferdige. Men jeg liker det. Jeg liker det svært godt.

søndag 29. januar 2012

Salmene 1 - De to veier

Jeg har alltid syntes at den første salmen er litt poetisk, men det var først nylig at jeg skjønte at den ikke bare er poetisk, men også dypere enn jeg trodde. Den handler om to veier og anbefaler den ene framfor den andre.

Først defineres den salige gjennom tre ting den salige ikke gjør og en ting den salige gjør. Salig er ikke akkurat et dagligdags ord, men ordet kan også bety glad eller heldig.

"Salig er den som:

  • ikke følger ugudelige menneskers råd
  • ikke slår inn på synderes vei
  • ikke sitter sammen med spottere
  • men har sin glede i Herrens lov og grunner på den dag og natt." (v. 1-2)

Deretter fortelles hvordan både den salige og den ugudelige har det:

"Han er lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann:

  1. det gir sin frukt i rette tid
  2. løvet visner ikke på det
  3. alt det han gjør, skal lykkes for ham.

Slik er det ikke med de ugudelige. De er lik agner som spredes for vinden." (v. 3-4)

Disse versene har jeg fått virkelig sansen for. Den salige er lik et tre plantet ved rennende vann. Han/hun 1) lever et nyttig liv, 2) er frisk og full av energi og 3) har suksess. Som treet har røtter ned i jorden og trekker væske fra det friske vannet, er den salige rotfestet i Gud som alltid kan gi det som trenges. Agnene er døde, tørre, hjelpeløse og uten stabilitet.

På en måte er det et lite paradoks i disse versene. Det kan virke som treet er fanget, mens agnen er fri til å følge vinden. I virkeligheten er det treet som er fritt. Det vokser og bærer frukt, mens agnene er slaver av omgivelsene. Den som er rotfestet i Gud som er kilden til liv og styrke, vokser og produserer frukt. Agnene er frakoblet alt som kan gi liv og produserer ingenting. De bare flyr hvileløst omkring.

Her handler det ikke om jordisk suksess og slikt som vi mennesker gjerne måler, men om å ha et fast holdepunkt, en indre ro og en gnist som stadig fores.

Siste del handler om hvordan det går med de to:

"Derfor kan ingen ugudelige bli stående når dommen felles, og ingen syndere skal være med i de rettferdiges forsamling. For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei fører til undergang." (v. 5-6)

onsdag 25. januar 2012

Den lamme (Mark 2,1-12)

En gang Jesus var i Kapernaum samlet det seg så mye folk at huset han var i, ble helt fylt. En lam mann fikk hjelp av noen venner. De gikk opp på taket, laget en åpning og firte den lamme mannen ned der Jesus stod.
"Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: Sønn, dine synder er
tilgitt."
(v. 5)
For en tro! Ordet som er oversatt "så" (oida) betyr også å vite, bli klar over, sette pris på. At den lamme mannen ble heist ned gjennom taket, var det en tydelig troshandling som Jesus la merke til og satte pris på.

Ordet som er oversatt "tro" (gresk: pistis) betyr også overbevisning, tillit, trofasthet og overbevisning.

Jeg har merket meg noen ting når det gjelder tro:
  • Tro medfører handling. Jesus så deres tro via deres handling.
  • Tro er alltid Guds gave og ikke noe vi kan produsere på egen hånd (Rom 12.3,Ef 2.8-9, Gal 5.22)
  • Tro lar oss se Guds vilje (2. Kor 8,5-7)
  • Tro er en overbevisning vi får fra Gud (Hab 2.1)
  • Tro er mer enn en teoretisk overbevisning
  • "Uten tro er det umulig å behage Gud" (Heb 11.6)
  • "Alt som ikke skjer i tro, er synd" (Rom 14.23)

På den tiden trodde de at syke hadde gjort noe galt og at det var derfor de var syke. Det kan tenkes at denne mannen hadde mer behov for tilgivelse enn helbredelse. Han trengte å høre "dine synder er tilgitt". Men Jesus ga ham både tilgivelse og helbredelse.

Jeg liker det med at "dine synder er tilgitt" - særlig i grunnteksten. I dagligtalen blir dette med synd og tilgivelse noe rare greier, men i grunnteksten så synes jeg det høres flott ut.

"Synd" (amartia) betyr feil eller å bomme på målet, mens "tilgi" (afiemi) betyr å sende vekk, frigi og gi slipp på.

Ofte så bommer jeg på målet. Jeg får ikke alltid til det jeg vil i livet mitt. Det å gi slipp på den ergelsen som følger, er ofte en utfordring. Det er lett å irritere seg over feilene en har gjort. Men Jesus kan gjøre oss fri på alle områder i livet. :-)

lørdag 21. januar 2012

Den spedalske mannen (Mark 1,40-45)

"Om du vil, kan du gjøre meg ren!" (v.40)
Spedalske ble regnet som urene. Kanskje det er derfor den spedalske ikke ba om å bli helbredet (terapevo), men ren/renset (katariso).

Det var mange hindringer:
  • Spedalske var ikke blitt helbredet siden Na'aman (såvidt vi vet). Var det mulig?
  • Spedalskhet ble regnet som en forbannelse fra Gud. Ville Jesus hjelpe denne mannen?
  • Spedalske skulle holde seg vekk fra folk. Hvordan skulle denne spedalske komme nær Jesus?

Noe jeg synes er så flott i denne historien, er at den spedalske ikke fokuserte på hindringene, men kom til Jesus i tro. Og han lot det være opp til Jesus hvordan han ville svare.

Jesus ville være noe mer enn en omreisende mirakelmann og ba mannen tie.

Vi kan også alltid komme til Jesus. Uansett hva det gjelder. Vi trenger ikke bry oss om hindringene eller hva Jesus vil svare. Det er hans ansvarsområde.

tirsdag 10. januar 2012

Jesus ber og forkynner (Mark 1,35-39)

"Tidlig neste morgen, mens det ennå var helt mørkt, stod han opp og gikk ut til et ensomt sted og bad der." (v. 35)
Det er tidlig søndag morgen i Kapernaum. Svært tidlig. Solen stod opp ca. 5:00 og de første solstrålene skinte fra ca. 3:30 tidlig om sommeren i Kapernaum. Uttrykket "tidlig om morgenen" (proi) ble brukt om siste nattevakt som varte fra 3:00 til 6:00.

Så tidlig er det sjelden jeg ber. Jeg er ingen morgenfugl selv om jeg ønsker det. I mange år har dette verset plaget meg litt. Jeg ønsker at Jesus skal være mitt forbilde, men her klarer jeg ikke å følge ham. Uansett hvor mye jeg prøver klarer jeg ikke å stå tidlig opp for å ha en stille stund med Jesus. Jeg bare sovner igjen når jeg prøver.

Men nå har jeg kommet frem til to ting:
  1. Å ha en stille stund er viktigere enn å ha den om morgenen. Vi er skapt forskjellig og morgenen er absolutt ikke det beste tidspunkt for meg.
  2. Jeg tror ikke Jesus ba så tidlig hver eneste dag. Det lå noe spesielt i tankene hans denne morgenen. Han var i begynnelsen av sin gjerning, veien skulle stakes ut og disiplene skulle snart velges. Også jeg har behov for spesiell bønn iblant - men jeg tar den gjerne i de sene nattetimer.

Jeg liker forresten det greske ordet for å be (proseuchomai). "Pros" betyr "med" og "euchomai" betyr "be/ønske/forespørsmål". Dermed blir "proseuchomai" å "be med". Altså å be sammen med Herren eller samhandle, dvs. å bytte ut menneskelige ønsker med hans guddommelige.

Jeg ber altså ikke alene, jeg ber sammen med Gud.

Og så undrer det meg: Jesus ba! Hvorfor trengte han det? Han var jo allerede Gud. Jeg tror han gjorde det av to grunner:

  1. Han ga oss et eksempel
  2. Han trengte det

Disiplene lette etter ham, men han trengte å være hos sin Far.

onsdag 4. januar 2012

En dag i Kapernaum (Mark 1,21-34)

"De [folket] var slått av undring over hans lære, for han lærte med myndighet og ikke som de skriftlærde." (v.22)
Jesus lærte folk i synagogen på sabbaten. Også de skriftlærde lærte folket i synagogen på sabbaten. Men det var likevel en forskjell. Jesus lærte med myndighet.

Det greske ordet for myndighet (exiousian) betyr også makt til å handle, vekt, autoritet, innflytelse og delegert styrke. Jesus lærte ikke bare bort tomme fraser, men han hadde autoritet og stod for det han sa med hele sitt vesen. Jeg liker særlig uttrykket "delegert styrke".

Folket ble slått av undring, dvs. helt målløse, forbløffet, forundret, ja det greske ordet kan også stå for slått av panikk. Kanskje de plutselig så at det han sa, angikk dem. At de ikke lengere kunne holde det på avstand.

Men Jesus gjorde mer denne sabbaten i Kapernaum. Han drev ut en ond ånd. Det ville de skriftlærde aldri gjort om de så kunne. Den type arbeid passet seg ikke på sabbaten ifølge deres regler.

Jeg ser på sabbaten som et privilegium. En dag da jeg slipper å arbeide og som Gud har satt spesielt til side for å være sammen med oss. De skriftlærde hadde gjort sabbaten til en belastning. Og folket fulgte dem i frykt. Etter å ha vært i synagogen, gikk Jesus hjem til Peter der hans svigermor lå syk. Han helbredet henne. Men først etter solnedgang (da sabbaten var ferdig) kom folk til ham for å bli helbredet. Folket var kuet under både sykdom og regler. Jesus tilbød frigjørelse.

søndag 1. januar 2012

De første disiplene (Mark 1,14-20)

"Tiden er kommet, Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!" (v.15)
I dette verset har jeg funnet mye moro i den greske grunnteksten. "Tiden" (kairos) kan også oversettes "mulighet", mens "er kommet" (plero) kan oggså oversettes "fullføre"/"gjøre komplett"/"er inne".

Da Jesus helt i begynnelsen av sin gjerning forkynte at: "Tiden er kommet", var det altså i betydningen: "Muligheten er komplett". Det var ikke noe bedre tidspunkt for Jesus å komme til jorden på. Muligheten var ideell.

"Rike" (basilaia) kan også oversettes "kongedømme"/"autoritet"/"suverenitet", mens "er nær" (eggizo) kan også oversettes "bringe nær"/"nærme seg"/"dratt nær". Guds rike var med andre ord nær. Gjennom Jesus var Guds suverenitet dratt nær jorden.

Uttrykket "Vend om" (metanoeo) har jeg ofte lurt litt på. Hva betyr det egentlig å vende om? "Vend om" (metanoeo) kan også oversettes "endre mening"/"tenk en gang til" og det forklarer litt for meg. Jeg oppfordres altså til å tenke en gang til gjennom mine oppfatninger på jakt etter oppfatninger som ikke bygger på sannhet. Og er det noe jeg virkelig har fått erfare i mitt kristenliv, så er det dette. Min oppfatning er ikke skrevet i stein, men hele tiden i utvikling. Det er det som gjør kristenlivet spennende. Når jeg tror jeg har taket på det, så er jeg egentlig bare et skritt nærmere.

Tro er tillit og evangeliet er gode nyheter.
"Tiden er kommet, Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!" (v. 15)
Bilde: Jesus kaller de første disiplene (flanellograf satt opp av min datter.)