"Han påla dem at de bare skulle ta en stav med seg på veien - ikke brød, ikke veske, ikke kobbermynter i beltet." (v. 8)Jesus kalte sine tolv apostler til seg og sendte dem ut to og to. To er det minste antall Jesus sendte ut. Apostlene skulle alltid gå to og to. Da de skulle låne et esel, sendte Jesus to (Mark 11,1). Da de skulle finne et sted de skulle holde det siste måltid, sendte Jesus to (Mark 14,13).
Det undrer meg at apostlene ikke fikk ta med seg noe. Ikke mat. Ikke veske. Ikke penger. Ikke engang ekstra klær. De måtte ganske enkelt stole på at deres behov ville bli tatt vare på underveis. Forberedelsene var så enkle at de heller ikke kunne bruke det som unnskyldning for å utsette avreisen.
Apostlene fikk lov til å ta imot gjestfrihet, men ikke gaver som ville dekke annet enn øyeblikkelige behov. Dermed kunne de ikke tjene på forkynnelsen.
Vi velger ofte det det vi tror er den trygge veien. Når jeg skal legge ut på en reise, forsøker jeg å være forberedt på det meste. Det tar tid å pakke og jeg har lett for å bekymre meg for at jeg kanskje glemmer noe.
Når jeg skal gjøre noe for Gud, har jeg godt av å ikke stole på meg selv. Jeg har godt av å lære at når Gud har sagt jeg skal gjøre noe, følger han opp. Han vil gi meg det jeg trenger underveis. Det er det tryggeste alternativet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar