Disiplene får se Jesu herlighet (Mark 9,1-13)

"Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!»" (v. 13)

Peter, Jakob og Johannes ble med Jesus opp på et høyt fjell der de kunne være alene. Der ble Jesus forvandlet. Disiplene fikk se klærne hans bli skinnen de hvite. Moses og Elia snakket med Jesus

I Lukas står det at disiplene hadde sovnet og at da de våknet stod Moses og Elia der. Jeg elsker Peters reaksjon:

"«Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.»" (v. 5)

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg ville reagert hvis jeg hadde vært med opp på fjellet. Jesus var der sannsynligvis for å be. Og disiplene hadde sovnet. Jeg hadde sikkert også sovnet. Det er som om at søvnen er ekstra sterk når jeg ber. Men Jesus holdt ut. Jeg tror han ba om styrke til å holde ut det som lå foran ham. Som svar, kom Moses og Elia. De snakket sammen om det som skulle skje med Jesus. 

Og så våknet disiplene. Peter er jordnær. Han visste ikke helt hva han skulle si, men syntes kanskje det var for ille at disse to herrene ikke hadde noe sted å bo. Disiplene hadde ikke helt skjønt dette med at Jesus skulle dø. Nå fikk de se Jesu herlighet og det de trodde var starten på et jordisk rike. Klart at herrene måtte ha et sted å bo.

Men Guds planer er ikke våre. Gud tenker på så mye mer enn oss.  Noen hytter ville ikke gjøre noen nytte. Det slår meg at jeg også henger meg opp i ting som overhodet ikke er relevant for Guds plan...

Men det vakreste i historien, er når Gud oppmuntrer sin sønn. Det skjedde bare tre ganger såvidt vi vet: Etter at Jesus ble døpt, her på fjellet og i hagen når Jesus gråt rett før han ble tatt til fange. Jeg tror at Guds hjerte verket etter å oppmuntre sin sønn. På samme måte verker han etter oss. Men akkurat som oss, måtte Jesus oppleve den vonde adskillelsen.

Samtidig ligger det et budskap til oss der: Hør på det Jesus sier! Rett etterpå prøvde Jesus igjen å forklare disiplene hva som skulle skje ham. De hadde nettopp sett ett glimt av Jesu guddommelighet. At han skulle lide og dø, var langt fra deres tanker. Men Guds planer, er ikke våre. Hvordan reagerer vi på det?

Å følge etter Jesus (Mark 8,34-38)

Så kalte han til seg både folket og disiplene sine og sa til dem: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» (v. 34)

Dette er ikke lett!

Jesus ber oss om å sette Guds prioriteringer over våre egne. Hvis Jesus ikke hadde fornektet seg selv, ville han ikke ofret seg for oss, men Jesus hadde tillit til Guds prioriteringer, ga sin vilje til Gud og levde for Gud. Tenk hvis vi kunne følge Guds plan for oss...

Peter hadde nettopp prøvd å overtale Jesus til å ikke følge Guds plan. Men Jesus var villig til å følge Guds vilje om det enn skulle bety døden. De som ble dømt til korsfestelse, måtte selv bære sitt kors frem til retterstedet. Jesus var villig og oppfordret alle sine etterfølgere til å bli like villige. Det handler om en innstilling og en tillit til Gud.

Den som vil berge sitt liv i denne verden, vil miste det evige liv. Den som er villig til å følge Guds vilje - uansett hvor det bærer - vil berge sitt evige liv. Det er tillit!

Hvis en svært god venn sier: "Jeg vil anbefale deg å gjøre dette selv om det er ubehagelig, fordi jeg vet hva som skjer hvis du ikke gjør det." Så tror jeg at jeg ville gjort det. Ikke av tvang, men av tillit til min venn. Vennskap er bygd på tillit. Uten tillit, sliter vennskapet. Og uten at vi har tillit til Gud, kan han ikke frelse oss. Vi har rett og slett ikke noe vennskap med ham uten tillit.

Jeg vil forferdelig gjerne ha mine barns tillit! Og jeg tror Gud  lengter etter vår tillit.

Jesus taler om sin død og oppstandelse (Mark 8,31-33)

Jesus begynte å lære dem: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og tre dager etter skal han stå opp.» Dette sa han i åpenhet. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham. Men Jesus snudde seg, så på disiplene og sa strengt til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» (v. 31-33)

Det var ingen annen måte å frelse menneskene på, enn at Guds Sønn måtte lide, bli forkastet, slått i hjel og så stå opp igjen. Jesus måtte lide. Jødene den gang trodde at Menneskesønnen skulle komme med pomp og prakt for å lede et suksessfullt opprør mot romerne. Selv om Jesus gang på gang fortalte hva hans oppdrag var, forstod de det ikke.

Noen ganger lurer jeg på om jeg forstår. Å være kristen handler om suksess, men ikke på den måten vi vanligvis tenker på suksess. Det handler ikke om suksess når det gjelder penger, status og helse, men om frelse, fred og tillit.

Peter likte ikke det Jesus sa: "Gud fri deg, Herre! Det må aldri hende deg." (Matt 16,22)

Noen ganger sier jeg noe lignende til mine kristne venner. "Sånt må ikke skje deg - du har jo levd hele livet ditt med Gud." Jeg tror at Gud aldri - aldri - sender ulykke mot noen. Ingenting ondt kan komme fra Gud. Men nå lever vi i denne verden. Og her regjerer den onde. Det blåser harde vinder rundt oss. Trær som gradvis utsettes for sterke vindere, vokser seg sterke. Trær står i skyggen av andre trær, faller når de andre trærne ikke er der lengre. De er ikke vant til å bli utsatt for sterke vinder og tåler det ikke. Kanskje trærne og vi må utsettes for motgang for å kunne bli stående? Jeg vet ikke. Men jeg vet at det er aldri Gud som sender det onde!

Jesus skjønte at hvis han begynte å søke det beste for seg selv, ville han aldri klare å fullføre Guds plan. Guds plan er mye mer langsiktig enn våre og gjelder mange flere enn bare en person.

Kristenlivet handler ikke om ytre pomp og prakt, men om noe som er mye mer verdifullt enn alle pengene på hele jorden. I alle fall i mine øyne.

Peters bekjennelse (Mark 8,27-30)

«Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Messias.» (v. 29)

Mens de gikk på veien, spurte Jesus disiplene sine hvem folk sa han var. Folk sa han var døperen Johannes, Elia eller en av profetene. 

• Johannes døperen var blitt fengslet og halshugget av Herodes. Johannes hadde hatt et kort, men effektivt virke som gjorde inntrykk på folk. Han var sendt for å gjøre veien klar for Jesus.
• Jødene trodde at profeten Elia som ble tatt opp til himmelen, ville komme igjen i de siste tider og få mennesker til å vende om (Mal 4,5). Elia var en stor profet som mange forbinder med Karmel-fjellet.
• I gamle tider var det profetene som var Guds talerør. Profetene ble ikke alltid verdsatt av folket, men de hadde en viktig oppgave.

Selv om disse personene var viktige pesoner, så var de personer. Bare Guds sønn kunne gjøre den oppgaven Jesus var kommet for å gjøre på Golgata.

Disiplene hadde fulgt Jesus. De hadde sett og de trodde. Jesus var en stor lærer og en god mann, men han var så mye mer. Han påstod at han var Guds Sønn. Enten var han Guds Sønn eller så var han det ikke. En som påstod noe sånt og også oppmuntret andre til å tro at han var verdens frelser, uten å være det, er ikke verd noe oppmerksomhet. Jesus fra Nasaret var enten den han påstod han var, eller så var han verdens største bedrager.

Peter var ikke i tvil. Jesus var Messias, verdens frelser, Guds Sønn.

Hvem tror du han var?

Jeg er enig med Peter.

Den blinde mannen i Betsaida (Mark 8,22-26)

"Så la Jesus hendene over øynene hans igjen. Da klarnet synet. Han var helbredet og kunne se alt tydelig." (v. 25)

I Betsaida førte noen en blind mann til Jesus og ba Jesus røre ved den blinde. Det er vakkert når folk fører andre til Jesus, synes jeg. De ville at Jesus skulle røre ved ham. Det greske ordet for "å røre" (haptomai) betyr å røre for å bli endret/berørt.

Jesus førte den blinde utenfor byen. Kanskje for å unngå oppmerksomhet eller gjøre sjokket litt mindre for mannen som aldri hadde sett før?

Jesus la hendene på ham og så spurte han: "Ser du noe?" Mannen kunne se, men uklart. Jesus la hendene over øynene hans igjen og helbredet ham slik at han kunne se klart.

Dette er eneste gangen som vi vet om, at Jesus spør om den som blir helbredet, merker noen forskjell. Det er også eneste gangen Jesus helbreder i to steg.

Noen ganger tror jeg vi også trenger stegvis hjelp. Når vi ser at Jesus gjør noe for oss, vil det styrke vår tro og når vi griper tak i troen kan Jesus fullføre det han begynte på. Akkurat som han gjorde, da han helbredet den blinde så han kunne se alt tydelig.

Den farlige surdeigen (Mark 8,14-21)

"Pass dere og hold dere unna fariseernes surdeig og surdeigen til Herodes!" (v. 15)

Jeg husker som barn at vi bakte et surdeigsbrød som het "Herman". Man fikk en klump deig av en venn. Så skulle man bruke lage en ny brøddeig og blande den gamle inn i den. Brøddeigen skulle være uten gjær, men den hevet likevel på grunn av klumpen man hadde fått. Etter at man hadde eltet deigen godt og latt den heve, måtte man ta ut en bit og gi videre til en venn. Resten skulle man steke og spise. Jeg mener å huske at brødet smakte godt.

Hver dag gir vi slike surdeiger videre til hverandre. Surdeigene våre trenger inn i livet på menneskene rundt oss akkurat som surdeigen i brødet gjennomsyrer hele brødet. Noen surdeiger er gode. Brødet smaker godt. Andre er dårlige og fører til skuffelse og problemer.

Jesus snakket ikke om surdeigsbrød slik disiplene trodde. Han snakket om fariseernes og sadukeernes lære (se Matt 16,12 Sadukeerne virket på vegne av Herodes.)

Det vi sier, og det vi gjør, får innvirkning på andres liv. Det de sier, og det de gjør, får innvirkning på våre liv. Det er noen ganger en utfordring å sortere de gode surdeigene fra de som får dårlig innvirkning. Vi må være forsiktige slik at de vi tar imot og de vi gir fra oss, er av god kvalitet. Slipper vi en dårlig surdeig inn i livet, får det innflytelse på hele livet. Kanskje det er en god ide å fylle livene våre med det vi vet er godt?

Krav om tegn (Mark 8,11-13)

"Fariseerne kom og ga seg til å diskutere med ham. For å sette ham på prøve ba de ham om et tegn fra himmelen." (v. 11)

Jesus hadde gjort masse tegn. Han hadde helbredet syke, drevet ut onde ånder, vekket døde til liv og temmet naturkreftene. Hvert tegn han hadde gjort var et svar på et inderlig behov og ga velsignelse.

Men fariseerne ville ha et bevis på at Jesus var sendt av Gud i himmelen. De kom ikke fordi de hadde et problem, men i håp om å sette Jesus fast. De trodde ikke tegnene han hadde gjort. De krevde et bevis slik at de en gang for alle kunne slå fast for folket at Jesus var en bedrager.

Kanskje de ønsket et tegn på himmelen? Torden som på Samuels tid (1. Sam 12,17), ild fra himmelen som på Elias tid (2. Kong 1,10) eller at solen stod stille som på Josvas tid (Josva 10,12). Men også på himmelen hadde det vært tegn på at Jesus var sendt av Gud. Stjernen som skinte i Betlehem, englene som sang for hydrdene, duen og stemmen fra himmelen da Jesus ble døpt.

Jesus sukket dypt. 

Hvorfor krever denne slekten tegn? Ordet som er oversatt "slekten" kan også bety "denne typen mennesker". Hvorfor krever denne typen mennesker bevis?

Men Jesus ville ikke gjøre noe tegn for dem.

Jeg skulle også gjerne hatt bevis. Jeg er matematiker og liker to streker  under svaret. Men jeg kan ikke få to streker under svaret her. Jeg har valgt å tro og funnet ut at det fungerer. I Jesus har jeg funnet noe som er mye mer verdifullt. Jeg har sett mange bønnesvar. Samtlige kan sikkert bortforklares hvis man går inn for det, men for meg virker det mer sannsynlig at de er bønnesvar. Tro er aldri tvang. Og det er jeg glad for.

Jesus gikk bort fra fariseerne. 

Jesus går aldri bort fra en som ærlig søker ham. Men hvis vi ikke vil tro, får vi lov til det. Fariseerne ble ikke tvunget til å tro. Det blir ikke vi heller. Vi får tilbudet og valget.