Jesus metter fire tusen (Mark 8,1-10)

"Jeg synes inderlig synd på folket." (v. 2)

Store folkemengder hadde fulgt Jesus i tre dager. Nå hadde de ikke mer mat og Jesus syntes synd på dem. Han hadde undervist dem og nå var han bekymret for deres helse. De var sultne.

Det imponerer meg at Jesus er så opptatt av noe så trivielt som mat.

Ikke lenge før hadde Jesus mettet 5000 voksne menn pluss kvinner og barn. Derfor synes jeg det er merkelig at disiplene ikke hadde lært. Igjen lurer de på hvor i all verden de skulle klare å skaffe nok mat. Husket de ikke at Jesus hadde gjort mye ut av lite mat tidligere?

Det er mye som er likt i de to historiene, men det er noen ting som er vesentlig forskjellig. Og det er en av forskjellene som gjør historien enda bedre for meg.

Første gang Jesus mettet en stor folkemengde, var det jøder.  Andre gang bestod folkemengden av hedninger. Disiplenes reaksjon var typisk for jødene. Jødene trodde at de stod i særstilling og var mer verdig "brødet fra himmelen" enn andre folk. At hedninger skulle få del i velsignelsene var ganske langt fra deres tankegang, men ikke fra Jesu tankegang.

Gud er en inkluderende Gud. Der mennesker ser begrensninger og forskjeller, ser Gud oss alle som mennesker han ønsker å hjelpe. Han synes inderlig synd på folk som sliter. Og han ønsker å hjelpe.

. . . .

Bare for moro har jeg tatt med noen forskjeller mellom de to historiene:

• Første: ankomst via båt. Andre: ankomst gående.
• Første: nær Betsaida. Andre: lengere sør
• Første: jøder på vei til påskefeiringen. Andre: hedninger i regionen.
• Første: en dags varighet. Andre: tre dagers varighet
• Første: Jesus var i området for å være alene med disiplene. Andre: folkemengden hadde fulgt Jesus rundt i tre dager
• Første: etter at Jesus hadde vært rundt i Galilea. Andre: etter en tur i Fønika
• Første: mengden hadde samlet seg spontant fordi noen hadde sett Jesus i området. De tok ikke med mat. Andre: mengden hadde samlet fulgt med Jesus noen dager, dvs. mer planlagt
• Første: 5000 voksne menn. Andre: 4000 voksne menn
• Første: disiplene tar opp problemet. Andre: Jesus tar opp problemet
• Første: satt i grønt gress. Andre: satt på bakken (her nevnes ikke gress)
• Første: folk satt i små grupper. Andre: uorganisert
• Første: kurvene var små kurver (kophinoi), små håndkurver som man hadde med på korte reiser. Andre: kurvene var store kurver (spurides), store kurver jødene pleide å ta med når de krysset hedningenes land. De hadde plass til nok mat slik at jødene slapp å kjøpe mat av hedningene når de dro gjennom deres land
• Første: 12 små kurver med mat til overs. Andre: 7 store kurver med mat til overs
• Første: Jesus sender disiplene i forveien, mens han selv gikk opp i fjellet for å be. Andre: Jesus dro sammen med disiplene sine
• Første: Jesus dro til Kapernaum eller Gennesaret etterpå. Andre: Jesus dro til Magdala/Dalmanuta
• Første: Jesus roet stormen etterpå. Andre: det nevnes ingen storm

Den døve som hadde vondt for å tale (Mark 7,31-37)

"De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham." (v. 32)

Det er mange ting som undrer meg ved denne vakre historien:

• Hvorfor ba de Jesus legge håndene på ham? Burde det ikke holde å si noe?
• Hvorfor tok Jesus mannen bort fra mengden?
• Hvorfor stakk Jesus fingrene i ørene på mannen og rørte ved tungen hans?
• Hvorfor sukket Jesus mot himmelen?
• Hvordan kunne mannen tale rent hvis han ikke hadde hørt tale før? Han var jo døv.
• Hvorfor påla Jesus folket å ikke fortelle om underet?

Jeg vet ikke alle svarene i dag, men jeg vet at det er lurt å stille spørsmål hvis man vil lære.

Flere ganger har Jesus rørt ved menneskene. Det imponerer meg at han rørte ved spedalske og syke i stedet for å trekke seg unna i frykt for smitte. Han så menneskene som led og strak en hånd ut til dem.

Jeg har lært at man ikke skal putte noe mindre enn albuen inn i øret. Det kan skade øregangen. Men her stikker Jesus fingrene inn i ørene til mannen og rørte ved tungen hans. Kanskje for å rette mannens oppmerksomhet mot hørsel og tale? Så rettet han oppmerksomheten oppover, sukket og sa "Efrata" som betyr lukk det opp. Mirakelet var skjedd. Mannen kunne høre og tale rent.

Egentlig gjorde Jesus noen uvanlige ting her. Kanskje årsaken til at han tok mannen bort fra mengden, var at de ikke skulle tro det var et rituale som medførte helbredelse? Eller kanskje mannen ville blitt redd hvis han plutselig kunne høre mens han stod midt i en støyende folkemengde? 

Hvis jeg var denne mannen, ville jeg vært glad for vennene som tok meg med til Jesus og takknemlig for det Jesus gjorde. At mannen kunne tale rent etterpå, viser meg hvor fullstendig helbredelsen var. Han hadde nok alltid hatt evnen til å prate, men siden han ikke kunne høre, visste han ikke hvordan ordene skulle høres ut. Nå kunne han plutselig snakke rent.

En ting jeg synes er ekstra vakkert i denne historien, er sukket. Jesus sukket av medfølelse. Når vi trenger hjelp og mangler ord, er et sukk nok. Ett sukk.

Jesus ville være noe mer enn en omvandrende mirkalmann. Han ønsket å hjelpe denne mannen til å høre, men han ønsker også at alle skal høre hva han egentlig ønsker å si oss. Noen ganger tror jeg vi har litt store skylapper på. Vi ser bare det vi vil se og hører bare det vi vil høre. Jesus ønsker å røre ved oss og lære oss å høre.

Kvinnen fra Fønika og hennes tro (Mark 7,24-30)

Jesus sa til henne: «La først barna bli mette. Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Kvinnen svarte: «Det er sant, Herre, men hundene under bordet spiser jo smulene etter barna.» (v. 27-28)

Disse versene har ofte undret meg. Jesus var primært sendt til jødene, men jeg har alltid lært at Gud inviterer alle - uavhengig av kjønn og etnisk opprinnelse. Men her sier Jesus at det ikke er rett å ta brødet fra barna, dvs. jødene, og gi det til hundene, dvs. kvinnen fra Fønika. En hund var ikke akkurat høyt oppe på rangstigen. Og Jesus reagerer som enhver annen jøde. Han sammenligner kvinnen fra Fønika med en hund. Svaret ville tatt motet fra meg. Jeg ville sannsynligvis blitt skamfull.

Men kanskje det ikke er så ille likevel? Det faktum at Jesus faktisk svarte henne, må ha oppmuntret henne. Jødiske ledere ville viftet henne bort og ikke nedlatt seg selv til å se hennes retning. Hedningene var uverdige alle velsignelser fra himmelen i deres øyne. Å gi velsignelser til en hund, er å kaste den bort. Men Jesus svarte henne. Jeg tror han stolte på hennes tro og ville bruke episoden til å lære disiplene noe viktig om menneskeverd. Ved å først reagere som en vanlig jøde, viste han dem hvor arrogant det virket. Jesu invitasjon var til alle og det har det alltid vært. Men det var først lenge etter denne episoden at disiplene endelig skjønte at Gud ser på alle mennesker som like og med samme muligheter til frelse. Her har vi noe å lære!

Jesus brukte denne kvinnen til å vise tilhørerne hva tro er. Hun var sikker i sin sak. Da troen hennes møtte motstand, ga hun seg ikke slik jeg lett gjør.


Jeg har mer å lære av kvinnen. Hun var ikke ute etter å sette seg selv høyt på en rangstige. Hun hadde en datter som trengte hjelp. Hun virker frimodig og sikker på at Jesus kunne hjelpe henne hvis han ville. Jeg beundrer hennes tro og frimodighet. Hun ga ikke opp.

Jesus så henne og han så hennes tro. "Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil." (Matt 15,28)

Jeg er så glad for at Gud ser oss uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra. Og jeg er glad vi oppfordres til å være frimodige.

Hva som gjør et menneske urent (Mark 7,14-23)

"Ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Men det som går ut av mennesket, det gjør mennesket urent." (v. 15)

Fariseerne og de skriftlærde hadde anklaget Jesu disipler for å spise med vanhellige hender, men Jesus svarte med å skille mellom menneskebud og Guds bud. Seremonielle handlinger gjør ikke hender eller mennesker rene. Jesus fulgte opp med denne lignelsen.

Å spise uten å ha vasket hendene rituelt, gjør ikke maten uren. Maten vi spiser, går ned i magen og ut igjen.

Det som virkelig gjør oss urene, er det som kommer fra hjertet eller tankene våre. Jesus ramset opp en liste med onde tanker: hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, pengejag, ondskap, svik, utskeielser, misunnelse, spott, hovmod, vettløshet. Jeg har aldri drept noen, men jeg har for eksempel misunt og vet at det ikke fører til noe bra. Tror vi alle har noe å passe oss for her.

Jeg spurte datteren min om hvordan hun forstår vers 15. Hun tenkte litt og svarte at ingenting av det som sies mot deg, kan gjøre deg uren. Men det du selv sier, forteller noe om hvordan du er, og  det kan gjøre deg uren. Jeg synes hun har et veldig godt poeng her. Vi har ansvar for hva som kommer ut av oss.

Du kan ikke hindre fuglene i å fly over hodet ditt, men du kan hindre dem i å bygge rede i håret ditt. På samme måte kan vi ikke hindre det onde i å være rundt oss, men vi kan hindre det onde i å komme ut av oss. Heldigvis får vi hjelp til dette - uten hjelp hadde det vært umulig.

Menneskebud og Guds bud (Mark 7,1-13)

"Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud." (v. 6-7)

I 1848 reduserte Semmelweis risikoen for å dø i barselseng ved at medisinstudentene vasket hendene sine etter at de hadde arbeidet med lik og før de hjalp de fødende. Dette var ny og revolusjonerende kunnskap. For meg er hygiene noe kjent og jeg vet at det å vaske hendene er lurt, men ikke den gangen.

Noen tusen år før Semmelweis ga Gud hygieneråd til israellittene i ørkenen. I Markus står det at jødene hadde overtatt en hel del skikker fra de gamle:

• vaske hendene med vann før måltid
• skylle ting fra torget i vann før de spiser det
• skylle krus og kar og kobberkjeler
• mange andre skikker

Dette høres virkelig ut som fornuftige ting, synes jeg. Vi tenker kanskje ikke så mye på det fordi det er en naturlig og fornuftig del av vår hverdag, men det er lurt.

På Jesu tid hadde det tatt litt av. Fariseerne hadde laget seg omstendige renselsesritualer ut av håndvasken. På denne måten kunne de vise for alle og enhver hvor hellige og fine de var. Disiplene fulgte ikke disse ritualene og fariseerne klagde. Jesus svarte med: "Jesaja profeterte rett om dere hyklere - slik det står skrevet: Dette folk æret meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg." Dette er drøye ord. I alle fall for fariseerne som ble kalt hyklere, men han pekte på noe sentralt. Fariseerne var fromme i det ytre, men hjertet var langt borte fra Gud. Ikke engang tomme, omstendige ritualer kunne hjelpe på det.

Jeg tror noe av det Jesus prøvde å si her er at når vi utfører "ritualer", så er det for å ære Gud. Når vi ber, er det for å ære Gud - ikke fordi det er et tomt rituale. Når vi går i kirken, er det for å møte Gud - ikke for å være pliktoppfyllende. Når vi hjelper hverandre, er det for å være greie - ikke for at andre skal se hvor flotte kristne vi er. Fariseerne hadde innhyllet ritualene sine i så mye omstendighet, at Gud som i utgangspunktet hadde gitt dem ritualene, ble uklar og glemt. Her har også jeg en utfordring: Å ha fokus mot Gud med hjertet - ikke bare i tomme ord og ritualer.

Syke bæres til Jesus (Mark 6,53-56)

"Og hvor han kom, til landsbyer, byer eller grender, ble de syke satt ut på torget, og de bad om at de i det minste måtte få røre ved kanten av kappen hans. Og alle som rørte ved ham, ble friske." (Mark 6,56)

Jesus vandret rundt. Han hadde et budskap han ønsket å spre. Overalt ble han gjenkjent. Folk visste at han kunne gjøre folk friske og derfor bar de ut syke slik at de kunne få røre ved ham. Og alle som rørte ved ham, ble friske. 

Det står alle. Ikke bare de fleste som rørte ved ham, ble friske. Men alle. 

Jeg ble litt nysgjerrig på disse versene. Hvordan foregikk egentlig dette? Hvis man bare kom tilfeldig borti, ble man da frisk?

Dette verset blir faktisk enda vakrere, hvis vi ser i grunnteksten.

• Ordene be om kommer av det greske ordet parakaleo som stammer fra para som betyr på nært hold og kaleo som betyr å kalle. Dette er en nær og personlig måte å be om hjelp på. Ikke en tilfeldig, overfladisk bønn på lang avstand.
• Ordet røre kommer av det greske ordet haptomai som betyr å endre ved å berøre. Å berøre noe eller noen på en slik måte at det forandrer deg. Dette er ikke tilfeldig berøring, men berøring som påvirker.
• Ordet frisk kommer fra det greske ordet sozo som betyr å redde ut av fare og inn i sikkerhet. Ordet brukes for det meste når Gud redder troende fra straffen og syndens makt - og inn i hans trygghet. Ordene for å helbrede og å frelse brukes litt om hverandre fordi det ene egentlig beskriver det andre.

De syke ba nært og personlig om å få røre ved Jesu kappa på en slik måte at det endret dem. Og Jesus gjorde det. Han fjernet det vonde fra dem og ga dem sin trygghet.

Noen ganger lurer jeg litt på hvordan vi ber. Ber vi om å få røre slik at det endrer oss, eller bare sånn for sikkerhetsskyld? Alle som rører ved Jesus, blir tatt inn i hans trygghet.

Jesus går på vannet (Mark 6,45-52)

"Men i det samme talte Jesus til dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»" (v. 50)

Etter underet der Jesus mettet 5000, var folket klare til å krone ham til konge fordi han oppfylte en messiansk profeti. For å hindre dette sendte Jesus disiplene ut på sjøen. Selv gikk han opp i fjellet for å be alene.

Etter en stund gikk Jesus ut på vannet til disiplene. De slet i motvind både bokstavelig og i overført betydning. Deres mester nektet å samarbeide. Plutselig så de et gjenferd gå over vannet. De skrek høyt.

Men Jesus sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!

Ordvalget er ikke tilfeldig. "Jeg er" er navnet på Herren og mye brukt i det gamle testamentet. Jesus brukte det mye om seg selv. Jesus bekrefter at han er Menneskesønnen samtidig som han er den de kjenner, ikke et gjenferd.

Noen ganger stormer det rundt deg og meg. Vi sliter i motvind og kommer ingen vei. Ber vi Jesus ombord i båten? Eller er vi for opptatt av vinden, bølgene og redselen vår til at vi får øye på ham?