Jesus taler på ny om sin død og oppstandelse (Mark 9,30-32)

"De brøt opp derfra og la veien gjennom Galilea. Han ville ikke at noen skulle få vite det, for han var opptatt med å undervise disiplene sine."

Noe som imponerer meg er at Jesus tenkte fremover på tross av behovene rundt ham. Han visste at i byene gjennom Galilea var det mange som trengte ham både som helbreder og forkynner. Likevel la han veien utenom de byene for å unngå at folk fikk vite at han var der. Han trengte tid til å undervise disiplene sine og han tok seg tid til det.

En taler jeg hørte sa at vi ofte deler gjøremål inn i fire grupper:

1. Det som er viktig og haster
2. Det som er viktig, men ikke haster
3. Det som haster, men ikke er viktig
4. Det som verken er viktig eller haster

Ofte prioriterer vi det som haster fremfor det som er viktig. Men Jesus tok noen tøffe valg og prioriterte det som var viktig.

Uten at disiplene skjønte at han var født som menneske, for å dø, ville de ikke være i stand til å fortsette det arbeidet han hadde begynt. Disiplene slet med å forstå at deres leder skulle bli slått i hjel. De slet også med å forstå at han skulle stå opp igjen.

Jeg vet ikke hva jeg hadde slitt mest med å forstå, men jeg er glad Jesus tok seg tid til å prøve å forklare det selv om det sikkert var mye annet han kunne brukt tiden sin på.

Og så lurer jeg på om jeg tar meg tid til det som er viktig, eller om jeg bare haster videre til neste gjøremål som kanskje ikke er så viktig i den store sammenhengen.

Jesus helbreder en gutt med en ond ånd (Mark 9,14-29)

"«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.»" (v. 23)

Jeg har aldri sett en som er besatt av en ond ånd. Jeg har hørt misjonærer fortelle om det, men aldri sett det selv. Og det er jeg egentlig glad for.

Gutten i denne historien var besatt av en ond ånd. Noen sier at det høres ut som om han hadde et epileptisk anfall. Uansett hva det var, hadde han det ikke godt. Gutten mistet kontroll over kroppen, han stivnet, frådet og skar tenner. Faren var bekymret og tok ham med til Jesus. Som mor, kan jeg lett sette meg i farens sted. Når barna har det vondt, verker det dypt inne meg og jeg prøver å gjøre alt jeg kan for å hjelpe dem.

Jesus var ikke der da faren kom med gutten sin. De snakket med disiplene. De prøvde, men klarte ikke å hjelpe dem. De skriftlærde ga seg til å diskutere og anklage disiplene. Folkemengden økte og jeg forestiller meg at farens hjerte sank i takt med at han mistet motet.

Så kom Jesus.

Jeg vet ikke hvorfor, men ofte kommer han først når alt håp ser ut til å være ute. Når vi har prøvd alt annet først. Jesus brydde seg om gutten og faren. Faren ba pent for sønnen sin:

"Om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!" (v. 22)

Sønnens smerte var farens smerte. Hjelp oss!

"«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.»" (v. 23)

Her er grunnteksten sterk. Veldig sterk. "mulig for meg" kommer av gresk dyne som innebærer gudommelig kraft. Faren var helt tydelig på at gutten bare kunne hjelpes med guddommelig kraft. Og Jesus bekrefter det ved å gjenta det samme uttrykket. "Alt" kommer av gresk panta og innebærer absolutt alt uten unntak. "Tro" kommer av gresk pistos som betyr tro, overbevisning, tillit og trofasthet. Tro er mer enn teoretisk overbevisning. Tro er å leve med og stole på Gud.

Når man stoler på Gud og lever med Ham er absolutt alt mulig ved Guds hjelp. Alt.

Jeg elsker farens svar:

"«Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»" (v. 24)

Faren grep tak i det lille av tro han hadde igjen og Jesus hjalp ham.

Disiplene forstod ikke hvorfor de ikke kunne drive den onde ånden ut. Da de ble alene forklarte Jesus at dette slaget kan man bare drive ut ved bønn og faste. Grunnteksten innebærer mer enn en tilfeldig bønn der og da, nemlig et liv i bønn. En bønns som er en naturlig måte å leve på.

Om å lese Bibelen

Bibelen er overraskende aktuell for meg og min hverdag, men det var først da jeg fikk ordene ut av kirken og stuen hjemme. Selvsagt skal Bibelen leses i kirken og hjemme, men det kan være lurt å lese den andre steder også.

Det finnes mange måter å lese Bibelen på. Det gjelder å finne en måte som fungerer for en selv. Her er noen av måtene  jeg har brukt:

• Dybdestudier av små avsnitt eller utvalgt tema
• Se på grunnteksten
• Finn ut hovedpoenget
• Les Bibelkommentarer
• Les tekstene i sammenheng
• Les flere kapitler/hele bøker som om de var en roman
• Lytt til lydbok på mobilen (f.eks. 2011-versjonen)
• Mens du vasker opp, rydder i huset, er på reise, går tur, trener, driver på med håndarbeid...
• Følg noen leseplaner på en Bibelapp 
• Youversion er et godt alternativ
• Les Bibelen i naturen
• Det finnes en egen friluftsversjon av Bibelen
• Les/lytt til samme bok/avsnitt hver dag i en periode
• Utrolig spennende!
• Lær utenat vers/kapitler fra Bibelen
• Ved å skrive opp første bokstav i hvert ord, kan man lære ganske lange avsnitt utenat
• App'en Remember me er helt super!

Særlig det å lære Bibelvers utenat har åpnet nye muligheter for meg. Det er noe med det å bli ordentlig godt kjent med ordene. :-)

En litt morsom vri er når jeg er i svømmehallen. Jeg prøver å svømme 1000m hver uke, men jeg har aldri blitt helt god på det å telle antall baner. Det går litt kluss rundt 6-700m. Nå har jeg begynt å lære meg noen kapitler utenat. Når jeg begynner, siterer jeg Sal 1. Når jeg har svømt 100m, siterer jeg Sal 23. Når jeg har svømt 200m, siterer jeg Sal 121. Når jeg har svømt 300m, siterer jeg Ef 3. Og deretter begynner jeg forfra. Tror jeg må lære meg noen flere kapitler...

Disiplene får se Jesu herlighet (Mark 9,1-13)

"Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!»" (v. 13)

Peter, Jakob og Johannes ble med Jesus opp på et høyt fjell der de kunne være alene. Der ble Jesus forvandlet. Disiplene fikk se klærne hans bli skinnen de hvite. Moses og Elia snakket med Jesus

I Lukas står det at disiplene hadde sovnet og at da de våknet stod Moses og Elia der. Jeg elsker Peters reaksjon:

"«Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.»" (v. 5)

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg ville reagert hvis jeg hadde vært med opp på fjellet. Jesus var der sannsynligvis for å be. Og disiplene hadde sovnet. Jeg hadde sikkert også sovnet. Det er som om at søvnen er ekstra sterk når jeg ber. Men Jesus holdt ut. Jeg tror han ba om styrke til å holde ut det som lå foran ham. Som svar, kom Moses og Elia. De snakket sammen om det som skulle skje med Jesus. 

Og så våknet disiplene. Peter er jordnær. Han visste ikke helt hva han skulle si, men syntes kanskje det var for ille at disse to herrene ikke hadde noe sted å bo. Disiplene hadde ikke helt skjønt dette med at Jesus skulle dø. Nå fikk de se Jesu herlighet og det de trodde var starten på et jordisk rike. Klart at herrene måtte ha et sted å bo.

Men Guds planer er ikke våre. Gud tenker på så mye mer enn oss.  Noen hytter ville ikke gjøre noen nytte. Det slår meg at jeg også henger meg opp i ting som overhodet ikke er relevant for Guds plan...

Men det vakreste i historien, er når Gud oppmuntrer sin sønn. Det skjedde bare tre ganger såvidt vi vet: Etter at Jesus ble døpt, her på fjellet og i hagen når Jesus gråt rett før han ble tatt til fange. Jeg tror at Guds hjerte verket etter å oppmuntre sin sønn. På samme måte verker han etter oss. Men akkurat som oss, måtte Jesus oppleve den vonde adskillelsen.

Samtidig ligger det et budskap til oss der: Hør på det Jesus sier! Rett etterpå prøvde Jesus igjen å forklare disiplene hva som skulle skje ham. De hadde nettopp sett ett glimt av Jesu guddommelighet. At han skulle lide og dø, var langt fra deres tanker. Men Guds planer, er ikke våre. Hvordan reagerer vi på det?

Å følge etter Jesus (Mark 8,34-38)

Så kalte han til seg både folket og disiplene sine og sa til dem: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» (v. 34)

Dette er ikke lett!

Jesus ber oss om å sette Guds prioriteringer over våre egne. Hvis Jesus ikke hadde fornektet seg selv, ville han ikke ofret seg for oss, men Jesus hadde tillit til Guds prioriteringer, ga sin vilje til Gud og levde for Gud. Tenk hvis vi kunne følge Guds plan for oss...

Peter hadde nettopp prøvd å overtale Jesus til å ikke følge Guds plan. Men Jesus var villig til å følge Guds vilje om det enn skulle bety døden. De som ble dømt til korsfestelse, måtte selv bære sitt kors frem til retterstedet. Jesus var villig og oppfordret alle sine etterfølgere til å bli like villige. Det handler om en innstilling og en tillit til Gud.

Den som vil berge sitt liv i denne verden, vil miste det evige liv. Den som er villig til å følge Guds vilje - uansett hvor det bærer - vil berge sitt evige liv. Det er tillit!

Hvis en svært god venn sier: "Jeg vil anbefale deg å gjøre dette selv om det er ubehagelig, fordi jeg vet hva som skjer hvis du ikke gjør det." Så tror jeg at jeg ville gjort det. Ikke av tvang, men av tillit til min venn. Vennskap er bygd på tillit. Uten tillit, sliter vennskapet. Og uten at vi har tillit til Gud, kan han ikke frelse oss. Vi har rett og slett ikke noe vennskap med ham uten tillit.

Jeg vil forferdelig gjerne ha mine barns tillit! Og jeg tror Gud  lengter etter vår tillit.

Jesus taler om sin død og oppstandelse (Mark 8,31-33)

Jesus begynte å lære dem: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og tre dager etter skal han stå opp.» Dette sa han i åpenhet. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham. Men Jesus snudde seg, så på disiplene og sa strengt til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» (v. 31-33)

Det var ingen annen måte å frelse menneskene på, enn at Guds Sønn måtte lide, bli forkastet, slått i hjel og så stå opp igjen. Jesus måtte lide. Jødene den gang trodde at Menneskesønnen skulle komme med pomp og prakt for å lede et suksessfullt opprør mot romerne. Selv om Jesus gang på gang fortalte hva hans oppdrag var, forstod de det ikke.

Noen ganger lurer jeg på om jeg forstår. Å være kristen handler om suksess, men ikke på den måten vi vanligvis tenker på suksess. Det handler ikke om suksess når det gjelder penger, status og helse, men om frelse, fred og tillit.

Peter likte ikke det Jesus sa: "Gud fri deg, Herre! Det må aldri hende deg." (Matt 16,22)

Noen ganger sier jeg noe lignende til mine kristne venner. "Sånt må ikke skje deg - du har jo levd hele livet ditt med Gud." Jeg tror at Gud aldri - aldri - sender ulykke mot noen. Ingenting ondt kan komme fra Gud. Men nå lever vi i denne verden. Og her regjerer den onde. Det blåser harde vinder rundt oss. Trær som gradvis utsettes for sterke vindere, vokser seg sterke. Trær står i skyggen av andre trær, faller når de andre trærne ikke er der lengre. De er ikke vant til å bli utsatt for sterke vinder og tåler det ikke. Kanskje trærne og vi må utsettes for motgang for å kunne bli stående? Jeg vet ikke. Men jeg vet at det er aldri Gud som sender det onde!

Jesus skjønte at hvis han begynte å søke det beste for seg selv, ville han aldri klare å fullføre Guds plan. Guds plan er mye mer langsiktig enn våre og gjelder mange flere enn bare en person.

Kristenlivet handler ikke om ytre pomp og prakt, men om noe som er mye mer verdifullt enn alle pengene på hele jorden. I alle fall i mine øyne.

Peters bekjennelse (Mark 8,27-30)

«Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Messias.» (v. 29)

Mens de gikk på veien, spurte Jesus disiplene sine hvem folk sa han var. Folk sa han var døperen Johannes, Elia eller en av profetene. 

• Johannes døperen var blitt fengslet og halshugget av Herodes. Johannes hadde hatt et kort, men effektivt virke som gjorde inntrykk på folk. Han var sendt for å gjøre veien klar for Jesus.
• Jødene trodde at profeten Elia som ble tatt opp til himmelen, ville komme igjen i de siste tider og få mennesker til å vende om (Mal 4,5). Elia var en stor profet som mange forbinder med Karmel-fjellet.
• I gamle tider var det profetene som var Guds talerør. Profetene ble ikke alltid verdsatt av folket, men de hadde en viktig oppgave.

Selv om disse personene var viktige pesoner, så var de personer. Bare Guds sønn kunne gjøre den oppgaven Jesus var kommet for å gjøre på Golgata.

Disiplene hadde fulgt Jesus. De hadde sett og de trodde. Jesus var en stor lærer og en god mann, men han var så mye mer. Han påstod at han var Guds Sønn. Enten var han Guds Sønn eller så var han det ikke. En som påstod noe sånt og også oppmuntret andre til å tro at han var verdens frelser, uten å være det, er ikke verd noe oppmerksomhet. Jesus fra Nasaret var enten den han påstod han var, eller så var han verdens største bedrager.

Peter var ikke i tvil. Jesus var Messias, verdens frelser, Guds Sønn.

Hvem tror du han var?

Jeg er enig med Peter.

Den blinde mannen i Betsaida (Mark 8,22-26)

"Så la Jesus hendene over øynene hans igjen. Da klarnet synet. Han var helbredet og kunne se alt tydelig." (v. 25)

I Betsaida førte noen en blind mann til Jesus og ba Jesus røre ved den blinde. Det er vakkert når folk fører andre til Jesus, synes jeg. De ville at Jesus skulle røre ved ham. Det greske ordet for "å røre" (haptomai) betyr å røre for å bli endret/berørt.

Jesus førte den blinde utenfor byen. Kanskje for å unngå oppmerksomhet eller gjøre sjokket litt mindre for mannen som aldri hadde sett før?

Jesus la hendene på ham og så spurte han: "Ser du noe?" Mannen kunne se, men uklart. Jesus la hendene over øynene hans igjen og helbredet ham slik at han kunne se klart.

Dette er eneste gangen som vi vet om, at Jesus spør om den som blir helbredet, merker noen forskjell. Det er også eneste gangen Jesus helbreder i to steg.

Noen ganger tror jeg vi også trenger stegvis hjelp. Når vi ser at Jesus gjør noe for oss, vil det styrke vår tro og når vi griper tak i troen kan Jesus fullføre det han begynte på. Akkurat som han gjorde, da han helbredet den blinde så han kunne se alt tydelig.

Den farlige surdeigen (Mark 8,14-21)

"Pass dere og hold dere unna fariseernes surdeig og surdeigen til Herodes!" (v. 15)

Jeg husker som barn at vi bakte et surdeigsbrød som het "Herman". Man fikk en klump deig av en venn. Så skulle man bruke lage en ny brøddeig og blande den gamle inn i den. Brøddeigen skulle være uten gjær, men den hevet likevel på grunn av klumpen man hadde fått. Etter at man hadde eltet deigen godt og latt den heve, måtte man ta ut en bit og gi videre til en venn. Resten skulle man steke og spise. Jeg mener å huske at brødet smakte godt.

Hver dag gir vi slike surdeiger videre til hverandre. Surdeigene våre trenger inn i livet på menneskene rundt oss akkurat som surdeigen i brødet gjennomsyrer hele brødet. Noen surdeiger er gode. Brødet smaker godt. Andre er dårlige og fører til skuffelse og problemer.

Jesus snakket ikke om surdeigsbrød slik disiplene trodde. Han snakket om fariseernes og sadukeernes lære (se Matt 16,12 Sadukeerne virket på vegne av Herodes.)

Det vi sier, og det vi gjør, får innvirkning på andres liv. Det de sier, og det de gjør, får innvirkning på våre liv. Det er noen ganger en utfordring å sortere de gode surdeigene fra de som får dårlig innvirkning. Vi må være forsiktige slik at de vi tar imot og de vi gir fra oss, er av god kvalitet. Slipper vi en dårlig surdeig inn i livet, får det innflytelse på hele livet. Kanskje det er en god ide å fylle livene våre med det vi vet er godt?

Krav om tegn (Mark 8,11-13)

"Fariseerne kom og ga seg til å diskutere med ham. For å sette ham på prøve ba de ham om et tegn fra himmelen." (v. 11)

Jesus hadde gjort masse tegn. Han hadde helbredet syke, drevet ut onde ånder, vekket døde til liv og temmet naturkreftene. Hvert tegn han hadde gjort var et svar på et inderlig behov og ga velsignelse.

Men fariseerne ville ha et bevis på at Jesus var sendt av Gud i himmelen. De kom ikke fordi de hadde et problem, men i håp om å sette Jesus fast. De trodde ikke tegnene han hadde gjort. De krevde et bevis slik at de en gang for alle kunne slå fast for folket at Jesus var en bedrager.

Kanskje de ønsket et tegn på himmelen? Torden som på Samuels tid (1. Sam 12,17), ild fra himmelen som på Elias tid (2. Kong 1,10) eller at solen stod stille som på Josvas tid (Josva 10,12). Men også på himmelen hadde det vært tegn på at Jesus var sendt av Gud. Stjernen som skinte i Betlehem, englene som sang for hydrdene, duen og stemmen fra himmelen da Jesus ble døpt.

Jesus sukket dypt. 

Hvorfor krever denne slekten tegn? Ordet som er oversatt "slekten" kan også bety "denne typen mennesker". Hvorfor krever denne typen mennesker bevis?

Men Jesus ville ikke gjøre noe tegn for dem.

Jeg skulle også gjerne hatt bevis. Jeg er matematiker og liker to streker  under svaret. Men jeg kan ikke få to streker under svaret her. Jeg har valgt å tro og funnet ut at det fungerer. I Jesus har jeg funnet noe som er mye mer verdifullt. Jeg har sett mange bønnesvar. Samtlige kan sikkert bortforklares hvis man går inn for det, men for meg virker det mer sannsynlig at de er bønnesvar. Tro er aldri tvang. Og det er jeg glad for.

Jesus gikk bort fra fariseerne. 

Jesus går aldri bort fra en som ærlig søker ham. Men hvis vi ikke vil tro, får vi lov til det. Fariseerne ble ikke tvunget til å tro. Det blir ikke vi heller. Vi får tilbudet og valget.

Jesus metter fire tusen (Mark 8,1-10)

"Jeg synes inderlig synd på folket." (v. 2)

Store folkemengder hadde fulgt Jesus i tre dager. Nå hadde de ikke mer mat og Jesus syntes synd på dem. Han hadde undervist dem og nå var han bekymret for deres helse. De var sultne.

Det imponerer meg at Jesus er så opptatt av noe så trivielt som mat.

Ikke lenge før hadde Jesus mettet 5000 voksne menn pluss kvinner og barn. Derfor synes jeg det er merkelig at disiplene ikke hadde lært. Igjen lurer de på hvor i all verden de skulle klare å skaffe nok mat. Husket de ikke at Jesus hadde gjort mye ut av lite mat tidligere?

Det er mye som er likt i de to historiene, men det er noen ting som er vesentlig forskjellig. Og det er en av forskjellene som gjør historien enda bedre for meg.

Første gang Jesus mettet en stor folkemengde, var det jøder.  Andre gang bestod folkemengden av hedninger. Disiplenes reaksjon var typisk for jødene. Jødene trodde at de stod i særstilling og var mer verdig "brødet fra himmelen" enn andre folk. At hedninger skulle få del i velsignelsene var ganske langt fra deres tankegang, men ikke fra Jesu tankegang.

Gud er en inkluderende Gud. Der mennesker ser begrensninger og forskjeller, ser Gud oss alle som mennesker han ønsker å hjelpe. Han synes inderlig synd på folk som sliter. Og han ønsker å hjelpe.

. . . .

Bare for moro har jeg tatt med noen forskjeller mellom de to historiene:

• Første: ankomst via båt. Andre: ankomst gående.
• Første: nær Betsaida. Andre: lengere sør
• Første: jøder på vei til påskefeiringen. Andre: hedninger i regionen.
• Første: en dags varighet. Andre: tre dagers varighet
• Første: Jesus var i området for å være alene med disiplene. Andre: folkemengden hadde fulgt Jesus rundt i tre dager
• Første: etter at Jesus hadde vært rundt i Galilea. Andre: etter en tur i Fønika
• Første: mengden hadde samlet seg spontant fordi noen hadde sett Jesus i området. De tok ikke med mat. Andre: mengden hadde samlet fulgt med Jesus noen dager, dvs. mer planlagt
• Første: 5000 voksne menn. Andre: 4000 voksne menn
• Første: disiplene tar opp problemet. Andre: Jesus tar opp problemet
• Første: satt i grønt gress. Andre: satt på bakken (her nevnes ikke gress)
• Første: folk satt i små grupper. Andre: uorganisert
• Første: kurvene var små kurver (kophinoi), små håndkurver som man hadde med på korte reiser. Andre: kurvene var store kurver (spurides), store kurver jødene pleide å ta med når de krysset hedningenes land. De hadde plass til nok mat slik at jødene slapp å kjøpe mat av hedningene når de dro gjennom deres land
• Første: 12 små kurver med mat til overs. Andre: 7 store kurver med mat til overs
• Første: Jesus sender disiplene i forveien, mens han selv gikk opp i fjellet for å be. Andre: Jesus dro sammen med disiplene sine
• Første: Jesus dro til Kapernaum eller Gennesaret etterpå. Andre: Jesus dro til Magdala/Dalmanuta
• Første: Jesus roet stormen etterpå. Andre: det nevnes ingen storm

Den døve som hadde vondt for å tale (Mark 7,31-37)

"De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham." (v. 32)

Det er mange ting som undrer meg ved denne vakre historien:

• Hvorfor ba de Jesus legge håndene på ham? Burde det ikke holde å si noe?
• Hvorfor tok Jesus mannen bort fra mengden?
• Hvorfor stakk Jesus fingrene i ørene på mannen og rørte ved tungen hans?
• Hvorfor sukket Jesus mot himmelen?
• Hvordan kunne mannen tale rent hvis han ikke hadde hørt tale før? Han var jo døv.
• Hvorfor påla Jesus folket å ikke fortelle om underet?

Jeg vet ikke alle svarene i dag, men jeg vet at det er lurt å stille spørsmål hvis man vil lære.

Flere ganger har Jesus rørt ved menneskene. Det imponerer meg at han rørte ved spedalske og syke i stedet for å trekke seg unna i frykt for smitte. Han så menneskene som led og strak en hånd ut til dem.

Jeg har lært at man ikke skal putte noe mindre enn albuen inn i øret. Det kan skade øregangen. Men her stikker Jesus fingrene inn i ørene til mannen og rørte ved tungen hans. Kanskje for å rette mannens oppmerksomhet mot hørsel og tale? Så rettet han oppmerksomheten oppover, sukket og sa "Efrata" som betyr lukk det opp. Mirakelet var skjedd. Mannen kunne høre og tale rent.

Egentlig gjorde Jesus noen uvanlige ting her. Kanskje årsaken til at han tok mannen bort fra mengden, var at de ikke skulle tro det var et rituale som medførte helbredelse? Eller kanskje mannen ville blitt redd hvis han plutselig kunne høre mens han stod midt i en støyende folkemengde? 

Hvis jeg var denne mannen, ville jeg vært glad for vennene som tok meg med til Jesus og takknemlig for det Jesus gjorde. At mannen kunne tale rent etterpå, viser meg hvor fullstendig helbredelsen var. Han hadde nok alltid hatt evnen til å prate, men siden han ikke kunne høre, visste han ikke hvordan ordene skulle høres ut. Nå kunne han plutselig snakke rent.

En ting jeg synes er ekstra vakkert i denne historien, er sukket. Jesus sukket av medfølelse. Når vi trenger hjelp og mangler ord, er et sukk nok. Ett sukk.

Jesus ville være noe mer enn en omvandrende mirkalmann. Han ønsket å hjelpe denne mannen til å høre, men han ønsker også at alle skal høre hva han egentlig ønsker å si oss. Noen ganger tror jeg vi har litt store skylapper på. Vi ser bare det vi vil se og hører bare det vi vil høre. Jesus ønsker å røre ved oss og lære oss å høre.

Kvinnen fra Fønika og hennes tro (Mark 7,24-30)

Jesus sa til henne: «La først barna bli mette. Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Kvinnen svarte: «Det er sant, Herre, men hundene under bordet spiser jo smulene etter barna.» (v. 27-28)

Disse versene har ofte undret meg. Jesus var primært sendt til jødene, men jeg har alltid lært at Gud inviterer alle - uavhengig av kjønn og etnisk opprinnelse. Men her sier Jesus at det ikke er rett å ta brødet fra barna, dvs. jødene, og gi det til hundene, dvs. kvinnen fra Fønika. En hund var ikke akkurat høyt oppe på rangstigen. Og Jesus reagerer som enhver annen jøde. Han sammenligner kvinnen fra Fønika med en hund. Svaret ville tatt motet fra meg. Jeg ville sannsynligvis blitt skamfull.

Men kanskje det ikke er så ille likevel? Det faktum at Jesus faktisk svarte henne, må ha oppmuntret henne. Jødiske ledere ville viftet henne bort og ikke nedlatt seg selv til å se hennes retning. Hedningene var uverdige alle velsignelser fra himmelen i deres øyne. Å gi velsignelser til en hund, er å kaste den bort. Men Jesus svarte henne. Jeg tror han stolte på hennes tro og ville bruke episoden til å lære disiplene noe viktig om menneskeverd. Ved å først reagere som en vanlig jøde, viste han dem hvor arrogant det virket. Jesu invitasjon var til alle og det har det alltid vært. Men det var først lenge etter denne episoden at disiplene endelig skjønte at Gud ser på alle mennesker som like og med samme muligheter til frelse. Her har vi noe å lære!

Jesus brukte denne kvinnen til å vise tilhørerne hva tro er. Hun var sikker i sin sak. Da troen hennes møtte motstand, ga hun seg ikke slik jeg lett gjør.


Jeg har mer å lære av kvinnen. Hun var ikke ute etter å sette seg selv høyt på en rangstige. Hun hadde en datter som trengte hjelp. Hun virker frimodig og sikker på at Jesus kunne hjelpe henne hvis han ville. Jeg beundrer hennes tro og frimodighet. Hun ga ikke opp.

Jesus så henne og han så hennes tro. "Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil." (Matt 15,28)

Jeg er så glad for at Gud ser oss uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra. Og jeg er glad vi oppfordres til å være frimodige.

Hva som gjør et menneske urent (Mark 7,14-23)

"Ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Men det som går ut av mennesket, det gjør mennesket urent." (v. 15)

Fariseerne og de skriftlærde hadde anklaget Jesu disipler for å spise med vanhellige hender, men Jesus svarte med å skille mellom menneskebud og Guds bud. Seremonielle handlinger gjør ikke hender eller mennesker rene. Jesus fulgte opp med denne lignelsen.

Å spise uten å ha vasket hendene rituelt, gjør ikke maten uren. Maten vi spiser, går ned i magen og ut igjen.

Det som virkelig gjør oss urene, er det som kommer fra hjertet eller tankene våre. Jesus ramset opp en liste med onde tanker: hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, pengejag, ondskap, svik, utskeielser, misunnelse, spott, hovmod, vettløshet. Jeg har aldri drept noen, men jeg har for eksempel misunt og vet at det ikke fører til noe bra. Tror vi alle har noe å passe oss for her.

Jeg spurte datteren min om hvordan hun forstår vers 15. Hun tenkte litt og svarte at ingenting av det som sies mot deg, kan gjøre deg uren. Men det du selv sier, forteller noe om hvordan du er, og  det kan gjøre deg uren. Jeg synes hun har et veldig godt poeng her. Vi har ansvar for hva som kommer ut av oss.

Du kan ikke hindre fuglene i å fly over hodet ditt, men du kan hindre dem i å bygge rede i håret ditt. På samme måte kan vi ikke hindre det onde i å være rundt oss, men vi kan hindre det onde i å komme ut av oss. Heldigvis får vi hjelp til dette - uten hjelp hadde det vært umulig.

Menneskebud og Guds bud (Mark 7,1-13)

"Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud." (v. 6-7)

I 1848 reduserte Semmelweis risikoen for å dø i barselseng ved at medisinstudentene vasket hendene sine etter at de hadde arbeidet med lik og før de hjalp de fødende. Dette var ny og revolusjonerende kunnskap. For meg er hygiene noe kjent og jeg vet at det å vaske hendene er lurt, men ikke den gangen.

Noen tusen år før Semmelweis ga Gud hygieneråd til israellittene i ørkenen. I Markus står det at jødene hadde overtatt en hel del skikker fra de gamle:

• vaske hendene med vann før måltid
• skylle ting fra torget i vann før de spiser det
• skylle krus og kar og kobberkjeler
• mange andre skikker

Dette høres virkelig ut som fornuftige ting, synes jeg. Vi tenker kanskje ikke så mye på det fordi det er en naturlig og fornuftig del av vår hverdag, men det er lurt.

På Jesu tid hadde det tatt litt av. Fariseerne hadde laget seg omstendige renselsesritualer ut av håndvasken. På denne måten kunne de vise for alle og enhver hvor hellige og fine de var. Disiplene fulgte ikke disse ritualene og fariseerne klagde. Jesus svarte med: "Jesaja profeterte rett om dere hyklere - slik det står skrevet: Dette folk æret meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg." Dette er drøye ord. I alle fall for fariseerne som ble kalt hyklere, men han pekte på noe sentralt. Fariseerne var fromme i det ytre, men hjertet var langt borte fra Gud. Ikke engang tomme, omstendige ritualer kunne hjelpe på det.

Jeg tror noe av det Jesus prøvde å si her er at når vi utfører "ritualer", så er det for å ære Gud. Når vi ber, er det for å ære Gud - ikke fordi det er et tomt rituale. Når vi går i kirken, er det for å møte Gud - ikke for å være pliktoppfyllende. Når vi hjelper hverandre, er det for å være greie - ikke for at andre skal se hvor flotte kristne vi er. Fariseerne hadde innhyllet ritualene sine i så mye omstendighet, at Gud som i utgangspunktet hadde gitt dem ritualene, ble uklar og glemt. Her har også jeg en utfordring: Å ha fokus mot Gud med hjertet - ikke bare i tomme ord og ritualer.

Syke bæres til Jesus (Mark 6,53-56)

"Og hvor han kom, til landsbyer, byer eller grender, ble de syke satt ut på torget, og de bad om at de i det minste måtte få røre ved kanten av kappen hans. Og alle som rørte ved ham, ble friske." (Mark 6,56)

Jesus vandret rundt. Han hadde et budskap han ønsket å spre. Overalt ble han gjenkjent. Folk visste at han kunne gjøre folk friske og derfor bar de ut syke slik at de kunne få røre ved ham. Og alle som rørte ved ham, ble friske. 

Det står alle. Ikke bare de fleste som rørte ved ham, ble friske. Men alle. 

Jeg ble litt nysgjerrig på disse versene. Hvordan foregikk egentlig dette? Hvis man bare kom tilfeldig borti, ble man da frisk?

Dette verset blir faktisk enda vakrere, hvis vi ser i grunnteksten.

• Ordene be om kommer av det greske ordet parakaleo som stammer fra para som betyr på nært hold og kaleo som betyr å kalle. Dette er en nær og personlig måte å be om hjelp på. Ikke en tilfeldig, overfladisk bønn på lang avstand.
• Ordet røre kommer av det greske ordet haptomai som betyr å endre ved å berøre. Å berøre noe eller noen på en slik måte at det forandrer deg. Dette er ikke tilfeldig berøring, men berøring som påvirker.
• Ordet frisk kommer fra det greske ordet sozo som betyr å redde ut av fare og inn i sikkerhet. Ordet brukes for det meste når Gud redder troende fra straffen og syndens makt - og inn i hans trygghet. Ordene for å helbrede og å frelse brukes litt om hverandre fordi det ene egentlig beskriver det andre.

De syke ba nært og personlig om å få røre ved Jesu kappa på en slik måte at det endret dem. Og Jesus gjorde det. Han fjernet det vonde fra dem og ga dem sin trygghet.

Noen ganger lurer jeg litt på hvordan vi ber. Ber vi om å få røre slik at det endrer oss, eller bare sånn for sikkerhetsskyld? Alle som rører ved Jesus, blir tatt inn i hans trygghet.

Jesus går på vannet (Mark 6,45-52)

"Men i det samme talte Jesus til dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»" (v. 50)

Etter underet der Jesus mettet 5000, var folket klare til å krone ham til konge fordi han oppfylte en messiansk profeti. For å hindre dette sendte Jesus disiplene ut på sjøen. Selv gikk han opp i fjellet for å be alene.

Etter en stund gikk Jesus ut på vannet til disiplene. De slet i motvind både bokstavelig og i overført betydning. Deres mester nektet å samarbeide. Plutselig så de et gjenferd gå over vannet. De skrek høyt.

Men Jesus sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!

Ordvalget er ikke tilfeldig. "Jeg er" er navnet på Herren og mye brukt i det gamle testamentet. Jesus brukte det mye om seg selv. Jesus bekrefter at han er Menneskesønnen samtidig som han er den de kjenner, ikke et gjenferd.

Noen ganger stormer det rundt deg og meg. Vi sliter i motvind og kommer ingen vei. Ber vi Jesus ombord i båten? Eller er vi for opptatt av vinden, bølgene og redselen vår til at vi får øye på ham?

Jesus metter fem tusen (Mark 6,33-43)

"Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?»" (v. 37)

Da Jesus gikk i land på et øde sted, møtte han en stor folkemengde. De var sultne på å lære av ham og han fikk medfølelse med dem. Da det ble sent på dagen, ville disiplene sende folkene til landsbyene rundt slik at de kunne få mat, men Jesus hadde andre planer.

Jeg ser mange lærdommer i denne historien:

• "Dere skal gi dem mat!"
  Når Jesus gir en oppgave, inneholder den alltid kraften som skal til for å fullføre oppgaven. Disiplene skjønte ikke dette. Fra et menneskelig synspunkt var det absurd. 200 dagslønner ville ikke strekke til. De så begrensningene.
• "Hvor mange brød har dere? Gå og se etter!"
  Jesus visste alt svaret, men han sendte ut sine disipler slik at de selv kunne undersøke saken og se etter en løsning. 
• "Fem brød og to fisker."
  Jeg synes dette er flott. Johannes evangelium forteller at det var Andreas som fant matpakken til et barn. Han føyde til: "Men hva er det til så mange?" (Joh 6,9)
  Noen ganger tenker jeg at det jeg kan gi eller gjøre er så lite i forhold til den store oppgaven vi står overfor. I dette tilfellet ga barnet matpakken sin til Jesus. Det var ikke mye, men i Jesu hender ble det mat nok til en stor folkemengde. Hvorfor nøler vi med å gi det lille vi har?
• "Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset."
  Jesus ba faktisk folk om å forberede seg til å spise, før han hadde nok mat. I mine øyne er fallhøyden stor. Foran ham var det en stor forventningsfull folkemengde. De var sultne og var blitt lovet mat. Våger vi regne med under på denne måten?
• "Så tok han [Jesus] de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk."
  Det greske ordet for dele (edidou) betyr egentlig "fortsette å dele ut". Underet skjedde i Jesu hender, fra han brøt det til han delte det ut. Han handlet virkelig i tro.
• "Og alle spiste og ble mette."
  Ingen skal gå sultne fra når det gjelder Guds velsignelser.
• "Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk."
  Ingenting av Guds velsignelser skal sløses bort.
• "Det var fem tusen menn som hadde spist."
  Det greske ordet for menn (andres) betyr "voksne menn". Ordet brukes for å skille kvinner fra menn, men også gutter fra menn. Vi kan altså regne med at det var minst ti tusen mennesker som var møtt opp for å høre Jesus. De så Jesus gå i båten og gikk ut i ødemarken fordi de håpet å finne Jesus når han gikk i land. Hvor langt er jeg villig til å gå?

Invitasjon til hvile (Mark 6,30-32)

"Kom med meg til et sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!" (v. 31)

Apostlene hadde forkynt sammen to og to. Nå samlet de seg hos Jesus. Han så at de var slitne. Derfor inviterte han dem til å bli med ham til et sted der de kunne hvile og samle nye krefter.

Det greske ordet for hvile som er brukt her, er "anapauo". Det er satt sammen av "ana" som står for å fullføre en prosess, og "pauo" som betyr pause. "anapauo" betyr derfor hvile etter at man har handlet. Egentlig har man ikke fullført en oppgave før man har hvilt etter den. Jeg liker den tanken. Utfordringen er å ta seg tid til å hvile i stedet for å haste videre til neste oppgave.

Den hvilen Jesus og disiplene søkte, var nok ikke til selvisk nytelse og daffhet. De dro ikke for å slippe unna sin oppgavene, men for å gjøre seg bedre rustet til oppgavene. Jeg tipper at de trengte prate sammen, samle krefter, oppmuntre hverandre og finne ut hvordan de kunne arbeide mer effektivt.

Kristi medfølende ord til disiplene gjelder like meget hans tjenere i dag. "Kom med til et ensomt sted, ... og hvil litt!" sier han til dom som er trette. Det er ikke klokt stadig å være tynget av arbeid og stress, selv når ddet gjelder omsorgen for andre menneskers åndelige behov. På den måten blir ens eget åndelige liv forsømt, og sinnets og kroppens krefter blir overbelastet." (Slektenes håp, s. 270)

 En stille stund er avgjørende.

Herodes og døperen Johannes (Mark 6,14-29)

"Da ble kongen dypt bedrøvet, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, ville han ikke si nei til henne." (v. 26)

Kong Herodes hadde tatt sin brors kone Herodias til kone. Johannes hadde sagt til ham: "Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone." Derfor hadde Herodes kastet Johannes i fengsel.

Forholdet mellom Herodes og Johannes var litt spesielt. Herodes hadde respekt for Johannes; han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og beskyttet ham. Når Herodes hørte ham, ble han urolig, men likevel hørte han gjerne på ham.

Herodias var ute etter Johannes og ville gjerne få ham drept. Derfor var hun stadig på leting etter en mulighet. På fødselsdagen sin inviterte Herodes mange viktige menn. Herodias sendte sin datter for å danse for mennene. Herodes hadde et svakt øyeblikk. I rusen sverget han at hun skulle få akkurat det hun ville. Etter å ha rådført seg med sin mor, krevde hun hodet til Johannes på et fat.

Jeg sitter igjen med noen spørsmål til meg selv når jeg leser denne historien:

• Hvordan reagerer jeg når jeg blir irettesatt? Blir jeg urolig eller hevngjerrig?
• Gjør jeg det jeg vet er rett med en gang eller drøyer jeg det til jeg mister muligheten? Hvis Herodes virkelig hadde tenkt å beskytte ham, så burde han satt ham fri. Ikke beholdt ham i fangenskap inntil det oppstod et ubevoktet øyeblikk.
• Er jeg alltid på vakt? Den onde er ekspert på å utnytte svake øyeblikk.
• Gjør jeg det jeg vet er rett eller føyer jeg meg litt for å tekkes familie, venner og bekjente? Er jeg en brikke i et spill som andre styrer, slik som Herodes og datteren til Herodias?

Herodes må ha vært plaget av dårlig samvittighet etter denne hendelsen. Da han hørte om alt Jesus gjorde, var han overbevist om at det var Johannes som hadde stått opp fra de døde.