onsdag 4. juli 2012

Jesus går på vannet (Mark 6,45-52)

"Men i det samme talte Jesus til dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»" (v. 50)
Etter underet der Jesus mettet 5000, var folket klare til å krone ham til konge fordi han oppfylte en messiansk profeti. For å hindre dette sendte Jesus disiplene ut på sjøen. Selv gikk han opp i fjellet for å be alene.

Etter en stund gikk Jesus ut på vannet til disiplene. De slet i motvind både bokstavelig og i overført betydning. Deres mester nektet å samarbeide. Plutselig så de et gjenferd gå over vannet. De skrek høyt.

Men Jesus sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!

Ordvalget er ikke tilfeldig. "Jeg er" er navnet på Herren og mye brukt i det gamle testamentet. Jesus brukte det mye om seg selv. Jesus bekrefter at han er Menneskesønnen samtidig som han er den de kjenner, ikke et gjenferd.

Noen ganger stormer det rundt deg og meg. Vi sliter i motvind og kommer ingen vei. Ber vi Jesus ombord i båten? Eller er vi for opptatt av vinden, bølgene og redselen vår til at vi får øye på ham?

Jesus metter fem tusen (Mark 6,33-43)

"Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?»" (v. 37)
Da Jesus gikk i land på et øde sted, møtte han en stor folkemengde. De var sultne på å lære av ham og han fikk medfølelse med dem. Da det ble sent på dagen, ville disiplene sende folkene til landsbyene rundt slik at de kunne få mat, men Jesus hadde andre planer.

Jeg ser mange lærdommer i denne historien:

  • "Dere skal gi dem mat!"
    Når Jesus gir en oppgave, inneholder den alltid kraften som skal til for å fullføre oppgaven. Disiplene skjønte ikke dette. Fra et menneskelig synspunkt var det absurd. 200 dagslønner ville ikke strekke til. De så begrensningene.
  • "Hvor mange brød har dere? Gå og se etter!"
    Jesus visste alt svaret, men han sendte ut sine disipler slik at de selv kunne undersøke saken og se etter en løsning. 
  • "Fem brød og to fisker."
    Jeg synes dette er flott. Johannes evangelium forteller at det var Andreas som fant matpakken til et barn. Han føyde til: "Men hva er det til så mange?" (Joh 6,9)
    Noen ganger tenker jeg at det jeg kan gi eller gjøre er så lite i forhold til den store oppgaven vi står overfor. I dette tilfellet ga barnet matpakken sin til Jesus. Det var ikke mye, men i Jesu hender ble det mat nok til en stor folkemengde. Hvorfor nøler vi med å gi det lille vi har?
  • "Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset."
    Jesus ba faktisk folk om å forberede seg til å spise, før han hadde nok mat.
    I mine øyne er fallhøyden stor. Foran ham var det en stor forventningsfull folkemengde. De var sultne og var blitt lovet mat. Våger vi regne med under på denne måten?
  • "Så tok han [Jesus] de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk."
    Det greske ordet for dele (edidou) betyr egentlig "fortsette å dele ut". Underet skjedde i Jesu hender, fra han brøt det til han delte det ut. Han handlet virkelig i tro.
  • "Og alle spiste og ble mette."
    Ingen skal gå sultne fra når det gjelder Guds velsignelser.
  • "Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk."
    Ingenting av Guds velsignelser skal sløses bort.
  • "Det var fem tusen menn som hadde spist."
    Det greske ordet for menn (andres) betyr "voksne menn". Ordet brukes for å skille kvinner fra menn, men også gutter fra menn. Vi kan altså regne med at det var minst ti tusen mennesker som var møtt opp for å høre Jesus. De så Jesus gå i båten og gikk ut i ødemarken fordi de håpet å finne Jesus når han gikk i land. Hvor langt er jeg villig til å gå?

søndag 24. juni 2012

Invitasjon til hvile (Mark 6,30-32)

"Kom med meg til et sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!" (v. 31)
Apostlene hadde forkynt sammen to og to. Nå samlet de seg hos Jesus. Han så at de var slitne. Derfor inviterte han dem til å bli med ham til et sted der de kunne hvile og samle nye krefter.

Det greske ordet for hvile som er brukt her, er "anapauo". Det er satt sammen av "ana" som står for å fullføre en prosess, og "pauo" som betyr pause. "anapauo" betyr derfor hvile etter at man har handlet. Egentlig har man ikke fullført en oppgave før man har hvilt etter den. Jeg liker den tanken. Utfordringen er å ta seg tid til å hvile i stedet for å haste videre til neste oppgave.

Den hvilen Jesus og disiplene søkte, var nok ikke til selvisk nytelse og daffhet. De dro ikke for å slippe unna sin oppgavene, men for å gjøre seg bedre rustet til oppgavene. Jeg tipper at de trengte prate sammen, samle krefter, oppmuntre hverandre og finne ut hvordan de kunne arbeide mer effektivt.
Kristi medfølende ord til disiplene gjelder like meget hans tjenere i dag. "Kom med til et ensomt sted, ... og hvil litt!" sier han til dom som er trette. Det er ikke klokt stadig å være tynget av arbeid og stress, selv når ddet gjelder omsorgen for andre menneskers åndelige behov. På den måten blir ens eget åndelige liv forsømt, og sinnets og kroppens krefter blir overbelastet." (Slektenes håp, s. 270)
 En stille stund er avgjørende.

lørdag 23. juni 2012

Herodes og døperen Johannes (Mark 6,14-29)

"Da ble kongen dypt bedrøvet, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, ville han ikke si nei til henne." (v. 26)
Kong Herodes hadde tatt sin brors kone Herodias til kone. Johannes hadde sagt til ham: "Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone." Derfor hadde Herodes kastet Johannes i fengsel.

Forholdet mellom Herodes og Johannes var litt spesielt. Herodes hadde respekt for Johannes; han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og beskyttet ham. Når Herodes hørte ham, ble han urolig, men likevel hørte han gjerne på ham.

Herodias var ute etter Johannes og ville gjerne få ham drept. Derfor var hun stadig på leting etter en mulighet. På fødselsdagen sin inviterte Herodes mange viktige menn. Herodias sendte sin datter for å danse for mennene. Herodes hadde et svakt øyeblikk. I rusen sverget han at hun skulle få akkurat det hun ville. Etter å ha rådført seg med sin mor, krevde hun hodet til Johannes på et fat.

Jeg sitter igjen med noen spørsmål til meg selv når jeg leser denne historien:
  • Hvordan reagerer jeg når jeg blir irettesatt? Blir jeg urolig eller hevngjerrig?
  • Gjør jeg det jeg vet er rett med en gang eller drøyer jeg det til jeg mister muligheten? Hvis Herodes virkelig hadde tenkt å beskytte ham, så burde han satt ham fri. Ikke beholdt ham i fangenskap inntil det oppstod et ubevoktet øyeblikk.
  • Er jeg alltid på vakt? Den onde er ekspert på å utnytte svake øyeblikk.
  • Gjør jeg det jeg vet er rett eller føyer jeg meg litt for å tekkes familie, venner og bekjente? Er jeg en brikke i et spill som andre styrer, slik som Herodes og datteren til Herodias?
Herodes må ha vært plaget av dårlig samvittighet etter denne hendelsen. Da han hørte om alt Jesus gjorde, var han overbevist om at det var Johannes som hadde stått opp fra de døde.

Apostlene sendes ut (Mark 6,7-13)

"Han påla dem at de bare skulle ta en stav med seg på veien - ikke brød, ikke veske, ikke kobbermynter i beltet." (v. 8)
Jesus kalte sine tolv apostler til seg og sendte dem ut to og to. To er det minste antall Jesus sendte ut. Apostlene skulle alltid gå to og to. Da de skulle låne et esel, sendte Jesus to (Mark 11,1). Da de skulle finne et sted de skulle holde det siste måltid, sendte Jesus to (Mark 14,13).

Det undrer meg at apostlene ikke fikk ta med seg noe. Ikke mat. Ikke veske. Ikke penger. Ikke engang ekstra klær. De måtte ganske enkelt stole på at deres behov ville bli tatt vare på underveis. Forberedelsene var så enkle at de heller ikke kunne bruke det som unnskyldning for å utsette avreisen.

Apostlene fikk lov til å ta imot gjestfrihet, men ikke gaver som ville dekke annet enn øyeblikkelige behov. Dermed kunne de ikke tjene på forkynnelsen.

Vi velger ofte det det vi tror er den trygge veien. Når jeg skal legge ut på en reise, forsøker jeg å være forberedt på det meste. Det tar tid å pakke og jeg har lett for å bekymre meg for at jeg kanskje glemmer noe.

Når jeg skal gjøre noe for Gud, har jeg godt av å ikke stole på meg selv. Jeg har godt av å lære at når Gud har sagt jeg skal gjøre noe, følger han opp. Han vil gi meg det jeg trenger underveis. Det er det tryggeste alternativet.

torsdag 3. mai 2012

Jesus blir avvist på hjemstedet (Mark 6,1-6)

"Og de ble forarget og avviste ham." (v. 6)
Jesus og disiplene besøkte Jesu hjemsted. Der talte han i synagogen. Tilhørerne var slått av undring og likte det de hørte.

Men så skjedde det noe. De ble forarget og avviste ham. Hva skjedde? Reaksjonen undrer meg. Jesus følger opp med å si at ingen profet blir godtatt på sitt hjemsted. Han undret seg over deres vantro. Det triste er at han kunne hjelpe dem fordi han ikke kan trenge seg på noen. Han fikk bare helbrede noen få syke før han dro videre.

I Lukas 4 står det at Jesus leste fra Jesaja:
"Herren Guds ånd er over meg,
for Herren har salvet meg.
Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse,
for å forbinde dem som har et knust hjerte,
rope ut frihet for dem som er i fangenskap,
og frigjøring for dem som er bundet,
for å rope ut et nådens år fra Herren."
(Jes 61,1-2)
Dette er herlige ord. Hva var det tilhørerne reagerte på?

Jeg tror tilhørerne skjønte hva Jesus prøvde å si. Jesus var den lovede Messias. Han skulle forkynne godt budskap for hjelpeløse, forbinde knuste hjerter, gi frihet til dem som er i fangenskap og rope ut et nådens år fra Herren.

Dette er godt og trygt å høre på inntil man forstår at det er en selv som er hjelpeløs, har knust hjerte, er i fangenskap og bundet åndelig. Og så attpåtil høre det fra en som de har sett vokse opp iblant dem.

Jødene trodde at Messias skulle befri dem fra jødene, men Jesus lignet ingen krigsherre. De religiøse lederne hadde makt og rikdom. De foraktet syke og fattige, men Jesus assosierte seg med dem. Jesus var ikke kommet for å sloss mot romerne eller nyte anerkjennelse fra religiøse undersåtter. Jesus passet rett og slett ikke inn i tilhørernes bilde av Messias.

Tilhørerne måtte velge mellom å se seg selv avkledd åndelig og å anklage Jesus for å drive med gudsbespottelse. De valgte det siste og avviste Jesus. Hva velger du og jeg?

onsdag 25. april 2012

Kvinnen som rørte ved Jesu kappe (Mark 5,25-34)

"Hvem rørte ved klærne mine?" (v. 30)
Mennesker trengte seg ivrige og nysgjerrige frem på alle kanter. Men det var en kvinne der som hadde et helt spesielt ærend. Hun hadde vært syk i 12 år og vært hos mange leger, men hun hadde bare blitt verre. Nå trodde hun at hvis hun bare fikk røre ved kanten av kappen til Jesus, så ville hun bli frisk.

Hun ble frisk og trakk seg vekk i takknemlighet. Jesus la merke til det og spurte: "Hvem rørte ved klærne mine?" Jeg kan se for meg overraskelsen. Folk puffet og skubbet fra alle kanter.
"Den forundrede menneskemengden som trengte seg tett inn på Kristus, merket ikke den livgivende kraften. Men da den syke kvinnen rakte frem hånden for å røre ved ham i tro på at hun ville bli helbredet, merket hun den legende kraften. Slik er det også med de åndelige ting. Å snakke om gudstro på en tilfeldig måte, eller å be uten hunger i sjelen og uten levende tro, er til ingen nytte." (Slektenes Håp, s. 258)
Det er lett å trenge seg innpå Jesus og be litt nå og da i forbifarten. Men å be med hunger i sjelen er noe helt annet. Kanskje vi har noe å lære her.