Jesus metter fem tusen (Mark 6,33-43)

"Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?»" (v. 37)

Da Jesus gikk i land på et øde sted, møtte han en stor folkemengde. De var sultne på å lære av ham og han fikk medfølelse med dem. Da det ble sent på dagen, ville disiplene sende folkene til landsbyene rundt slik at de kunne få mat, men Jesus hadde andre planer.

Jeg ser mange lærdommer i denne historien:

• "Dere skal gi dem mat!"
  Når Jesus gir en oppgave, inneholder den alltid kraften som skal til for å fullføre oppgaven. Disiplene skjønte ikke dette. Fra et menneskelig synspunkt var det absurd. 200 dagslønner ville ikke strekke til. De så begrensningene.
• "Hvor mange brød har dere? Gå og se etter!"
  Jesus visste alt svaret, men han sendte ut sine disipler slik at de selv kunne undersøke saken og se etter en løsning. 
• "Fem brød og to fisker."
  Jeg synes dette er flott. Johannes evangelium forteller at det var Andreas som fant matpakken til et barn. Han føyde til: "Men hva er det til så mange?" (Joh 6,9)
  Noen ganger tenker jeg at det jeg kan gi eller gjøre er så lite i forhold til den store oppgaven vi står overfor. I dette tilfellet ga barnet matpakken sin til Jesus. Det var ikke mye, men i Jesu hender ble det mat nok til en stor folkemengde. Hvorfor nøler vi med å gi det lille vi har?
• "Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset."
  Jesus ba faktisk folk om å forberede seg til å spise, før han hadde nok mat. I mine øyne er fallhøyden stor. Foran ham var det en stor forventningsfull folkemengde. De var sultne og var blitt lovet mat. Våger vi regne med under på denne måten?
• "Så tok han [Jesus] de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk."
  Det greske ordet for dele (edidou) betyr egentlig "fortsette å dele ut". Underet skjedde i Jesu hender, fra han brøt det til han delte det ut. Han handlet virkelig i tro.
• "Og alle spiste og ble mette."
  Ingen skal gå sultne fra når det gjelder Guds velsignelser.
• "Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk."
  Ingenting av Guds velsignelser skal sløses bort.
• "Det var fem tusen menn som hadde spist."
  Det greske ordet for menn (andres) betyr "voksne menn". Ordet brukes for å skille kvinner fra menn, men også gutter fra menn. Vi kan altså regne med at det var minst ti tusen mennesker som var møtt opp for å høre Jesus. De så Jesus gå i båten og gikk ut i ødemarken fordi de håpet å finne Jesus når han gikk i land. Hvor langt er jeg villig til å gå?

Jairus' datter (Mark 5,21-24.35-43)

"Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: Frykt ikke, bare tro!" (v.36)

Dette er en av de vakre historiene i evangeliene. Den viser at Jesus har medfølelse og ser muligheter der vi ser håpløshet.

Jairus var synagogeforstander, men da hans datter holdt på å dø, brydde han seg ikke om hva andre mente. Han oppsøkte Jesus og han fikk hjelp.

Jairus ba om hjelp i tro:

"Min lille datter holder på dø. Kom og legg hendene på henne så hun kan bli frisk og få leve." (v.23)

 Noe som fascinerer meg er:

• Jairus ba kort og innstendig. Det var ingen lang utbrodering av sykdommen.
• Jairus uttrykte sterk tro. Det var ingen "kanskje" eller "vi får se".

Jesus fulgte.

Det var sikkert ikke enkelt å komme seg fremover på grunn av folkemengden. De ble forsinket og jeg forestiller meg at Jairus ble både utålmodig og urolig. Og da et sendebud hjemmefra fortalte at datteren var død, tipper jeg at han var svært nær ved å gi opp håpet.

Det var da Jesus sa: "Frykt ikke, bare tro!"

• Frykt (gresk: fobeomai) betyr å være "redd" eller "vettskremt". Dette er ikke den gode frykten/respekten, men den ødeleggende angsten.
• Ikke (gresk: me) betyr "ikke". Jeg er blitt litt glad i dette lille ordet. I grunnteksten står "me" for å utelukke alle implikasjoner som kan/vil/bør komme til å hende. "Frykt ikke!" betyr altså at Jairus ikke engang skal tenke tanken på hva som kan skje med datteren. Bli ikke redd. Og når Jesus sier det, så er det samtidig et løfte om at det er mulig ved hans hjelp.
• Bare (gresk: monon) betyr "kun", "bare" eller "i motsetning til". I motsetning til å frykte, skulle Jairus bare tro og kun det. Utelukk alt annet.
• Tro (gresk: pisteuo) betyr "tro", "overbevisning", "tillit" og "trofasthet". Tro er alltid en gave fra Gud og ikke noe vi selv kan prestere. Det er en gave som alle kan få dersom vi bare tar imot. 

Der andre ser stengte dører, ser Jesus fortsatt muligheter. Derfor trenger vi ikke frykte. Bare tro.

Sennepsfrøet (Mark 4,30-34)

"Guds rike er som sennepsfrøet. Når det legges i jorden, er de tmindre enn noe annet frø i verden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle andre vekster." (v. 31-32)

Kornet er Guds rike. Når Guds Ord blir sådd i et menneske, kan det virke lite og ubetydelig, men når det får utvikle seg, kan det vokse til å bli noe stort og svært betydningsfylt.

Kornet ble sådd - det ble ikke til ved en tilfeldighet.

Tilhørerne så ikke på Jesus som konge eller på hans lære som viktig, men en dag vil det vise seg at det som syntes uviktig, er viktigere enn alt annet.

Merk at Jesus ikke brukte lignelser for å skjule, men å forklare. I dag virker lignelser litt uvant, men den gang var lignelser en mye brukt metode for å forklare. Jesus brukte mange lignelser med såkorn som utgangspunkt fordi det var kjent for tilhørerne. Jesus fortalte så mye som tilhørerne klarte å ta imot.

Jeg fortalte jentene om sennepsfrøet og spurte hva de trodde lignelsen kunne bety uten å fortelle dem min egen tolkning. Elleve-åringen sa at Gud kan så et frø i oss. Hvis det vannes og gjødsles, kan det vokse seg stort og bli viktig for oss.

Jeg tror hun har mye rett i det.

Den som hører rett, skal få (Mark 4,21-25)

"Ingen ting er skjult uten at det skal frem, ingen ting er gjemt uten at det skal komme for dagen." (v. 22)

Et lys skal ikke settes under et kar eller under senga, men i en stake slik at det kan lyse opp rundt seg.

Det er to små "lys-lignelser" i evangeliene:

1. Bergprekenen: "La ditt lys skinne for alle!"
   Her har vi et individuelt ansvar for å la vårt lys skinne.
   (Matt 5,14-16, Luk 11,33-36)
2. Sannhetens lys åpenbart gjennom Jesu lære.
   Det finnes ingen mystiske eller hemmelige veier til frelse. Alt åpenbares til dem som tror og hører.
   (Mark 4,21-23, Luk 8,16-17)

Også i denne lignelsen sier Jesus:

"Den som har ører å høre med, hør!" (v. 23)

Dette er noe Jesus sier for å understreke noe viktig. Jeg tror det skal tolkes slik: "Dere som enda ikke er blitt helt sløve åndelig, dere som fortsatt har mulighet til å forstå - Hør!". Vi finner en lignende tanke i det gamle testamente:

"Hver morgen vekker han mitt øre, så jeg kan høre på displers vis." (Jes 50,4)

"Gjør hjertet sløvt hos dette folket, gjør ørene tunghørte, klin øynene til, så det ikke kan se med øynene og ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertet og ikke vende om og bli leget." (Jes 6,10)

Når årene blir sløve, klarer vi ikke øre mer...

I slutten av versene i Markus, står det noen små setninger som jeg lenge har hatt problemer med. Men da jeg gikk nøyere inn i dem, ga de mer mening enn jeg forventet.

"Den som har, han skal få." (v. 25 første del)

dvs. den som har et lydhørt hjerte, vil få mer.

"Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har." (v. 25 siste del)

dvs. den som lukker sitt hjerte, får ikke mer fordi han ikke kan ta imot.

Neglisjerte muligheter mistes.

Lignelsen om såmannen (Mark 4,1-20)

"Hør!" sa han. "En mann gikk ut for å så. (...) Såmannen sår ordet." (v. 3 og 14)

Lignelsen om såmannen er en av mine favoritter i Bibelen. Kanskje fordi jeg alltid føler meg litt truffet av den? Jesus begynner med "Hør!" og det gjorde han gjerne når han ville si noe viktig. Og denne lignelsen inneholder mye som vi virkelig bør høre.

Uansett, dette er en av lignelsene som blir forklart og dermed er lett å forstå.

Såmannen sådde i fire områder:

1. På veien -> fuglene kom og tok kornet
   
2. På steingrunn der jordlaget var tynt -> kornet spirte raskt, men ble svidd av solen og visnet
   
3. Blant tornebusker -> spirene ble kvelt av tornebuskene
   
4. God jord -> kornet bar god frukt
   

De som hørte Jesus, må ha undret seg allerede her. Hvorfor kaste bort verdifullt korn ved å så andre steder enn i god jord? Jeg så en gang denne historien illustrert ved at en mann strødde korn på veien, i en steinur og inn i noe buskas. Det var jo åpenbart at det ikke kunne gro der, så hvorfor så der? Jeg tror Gud vil gi oss alle sjansen til å bære frukt. Det er oss det kommer an på, ikke Gud.

Jesus forklarer lignelsen for disiplene. Kornet er Guds ord. Vi er såbunnen.

1. Hvis vi ikke tar imot Guds ord, så tar den onde raskt bort Ordet straks vi hører det.
2. Hvis vi ikke lar Guds ord slå rot i oss, vil vi ble begeistret i starten, men når vi møter motstand, mister vi motet.
3. Hvis vi lar livets bekymringer, rikdommens bedrag og lysten på andre ting bli viktigere, kveles troen.
4. Hvis vi tar imot Guds ord, lar det slå rot i oss og gir det rikelig plass i våre liv, vil vi bære god frukt.

Denne lignelsen er både advarsler og et flott løfte. Vi har frihet til å velge hvordan vi tar imot Guds Ord. Hvis vi gir Gud plass i våre liv, vil det gi frukt. For Gud gir alle sjansen.

Bilde: "Sower" - Faithimages