Jesus helbreder en gutt med en ond ånd (Mark 9,14-29)

"«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.»" (v. 23)

Jeg har aldri sett en som er besatt av en ond ånd. Jeg har hørt misjonærer fortelle om det, men aldri sett det selv. Og det er jeg egentlig glad for.

Gutten i denne historien var besatt av en ond ånd. Noen sier at det høres ut som om han hadde et epileptisk anfall. Uansett hva det var, hadde han det ikke godt. Gutten mistet kontroll over kroppen, han stivnet, frådet og skar tenner. Faren var bekymret og tok ham med til Jesus. Som mor, kan jeg lett sette meg i farens sted. Når barna har det vondt, verker det dypt inne meg og jeg prøver å gjøre alt jeg kan for å hjelpe dem.

Jesus var ikke der da faren kom med gutten sin. De snakket med disiplene. De prøvde, men klarte ikke å hjelpe dem. De skriftlærde ga seg til å diskutere og anklage disiplene. Folkemengden økte og jeg forestiller meg at farens hjerte sank i takt med at han mistet motet.

Så kom Jesus.

Jeg vet ikke hvorfor, men ofte kommer han først når alt håp ser ut til å være ute. Når vi har prøvd alt annet først. Jesus brydde seg om gutten og faren. Faren ba pent for sønnen sin:

"Om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!" (v. 22)

Sønnens smerte var farens smerte. Hjelp oss!

"«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.»" (v. 23)

Her er grunnteksten sterk. Veldig sterk. "mulig for meg" kommer av gresk dyne som innebærer gudommelig kraft. Faren var helt tydelig på at gutten bare kunne hjelpes med guddommelig kraft. Og Jesus bekrefter det ved å gjenta det samme uttrykket. "Alt" kommer av gresk panta og innebærer absolutt alt uten unntak. "Tro" kommer av gresk pistos som betyr tro, overbevisning, tillit og trofasthet. Tro er mer enn teoretisk overbevisning. Tro er å leve med og stole på Gud.

Når man stoler på Gud og lever med Ham er absolutt alt mulig ved Guds hjelp. Alt.

Jeg elsker farens svar:

"«Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»" (v. 24)

Faren grep tak i det lille av tro han hadde igjen og Jesus hjalp ham.

Disiplene forstod ikke hvorfor de ikke kunne drive den onde ånden ut. Da de ble alene forklarte Jesus at dette slaget kan man bare drive ut ved bønn og faste. Grunnteksten innebærer mer enn en tilfeldig bønn der og da, nemlig et liv i bønn. En bønns som er en naturlig måte å leve på.

Kvinnen fra Fønika og hennes tro (Mark 7,24-30)

Jesus sa til henne: «La først barna bli mette. Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Kvinnen svarte: «Det er sant, Herre, men hundene under bordet spiser jo smulene etter barna.» (v. 27-28)

Disse versene har ofte undret meg. Jesus var primært sendt til jødene, men jeg har alltid lært at Gud inviterer alle - uavhengig av kjønn og etnisk opprinnelse. Men her sier Jesus at det ikke er rett å ta brødet fra barna, dvs. jødene, og gi det til hundene, dvs. kvinnen fra Fønika. En hund var ikke akkurat høyt oppe på rangstigen. Og Jesus reagerer som enhver annen jøde. Han sammenligner kvinnen fra Fønika med en hund. Svaret ville tatt motet fra meg. Jeg ville sannsynligvis blitt skamfull.

Men kanskje det ikke er så ille likevel? Det faktum at Jesus faktisk svarte henne, må ha oppmuntret henne. Jødiske ledere ville viftet henne bort og ikke nedlatt seg selv til å se hennes retning. Hedningene var uverdige alle velsignelser fra himmelen i deres øyne. Å gi velsignelser til en hund, er å kaste den bort. Men Jesus svarte henne. Jeg tror han stolte på hennes tro og ville bruke episoden til å lære disiplene noe viktig om menneskeverd. Ved å først reagere som en vanlig jøde, viste han dem hvor arrogant det virket. Jesu invitasjon var til alle og det har det alltid vært. Men det var først lenge etter denne episoden at disiplene endelig skjønte at Gud ser på alle mennesker som like og med samme muligheter til frelse. Her har vi noe å lære!

Jesus brukte denne kvinnen til å vise tilhørerne hva tro er. Hun var sikker i sin sak. Da troen hennes møtte motstand, ga hun seg ikke slik jeg lett gjør.


Jeg har mer å lære av kvinnen. Hun var ikke ute etter å sette seg selv høyt på en rangstige. Hun hadde en datter som trengte hjelp. Hun virker frimodig og sikker på at Jesus kunne hjelpe henne hvis han ville. Jeg beundrer hennes tro og frimodighet. Hun ga ikke opp.

Jesus så henne og han så hennes tro. "Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil." (Matt 15,28)

Jeg er så glad for at Gud ser oss uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra. Og jeg er glad vi oppfordres til å være frimodige.

Syke bæres til Jesus (Mark 6,53-56)

"Og hvor han kom, til landsbyer, byer eller grender, ble de syke satt ut på torget, og de bad om at de i det minste måtte få røre ved kanten av kappen hans. Og alle som rørte ved ham, ble friske." (Mark 6,56)

Jesus vandret rundt. Han hadde et budskap han ønsket å spre. Overalt ble han gjenkjent. Folk visste at han kunne gjøre folk friske og derfor bar de ut syke slik at de kunne få røre ved ham. Og alle som rørte ved ham, ble friske. 

Det står alle. Ikke bare de fleste som rørte ved ham, ble friske. Men alle. 

Jeg ble litt nysgjerrig på disse versene. Hvordan foregikk egentlig dette? Hvis man bare kom tilfeldig borti, ble man da frisk?

Dette verset blir faktisk enda vakrere, hvis vi ser i grunnteksten.

• Ordene be om kommer av det greske ordet parakaleo som stammer fra para som betyr på nært hold og kaleo som betyr å kalle. Dette er en nær og personlig måte å be om hjelp på. Ikke en tilfeldig, overfladisk bønn på lang avstand.
• Ordet røre kommer av det greske ordet haptomai som betyr å endre ved å berøre. Å berøre noe eller noen på en slik måte at det forandrer deg. Dette er ikke tilfeldig berøring, men berøring som påvirker.
• Ordet frisk kommer fra det greske ordet sozo som betyr å redde ut av fare og inn i sikkerhet. Ordet brukes for det meste når Gud redder troende fra straffen og syndens makt - og inn i hans trygghet. Ordene for å helbrede og å frelse brukes litt om hverandre fordi det ene egentlig beskriver det andre.

De syke ba nært og personlig om å få røre ved Jesu kappa på en slik måte at det endret dem. Og Jesus gjorde det. Han fjernet det vonde fra dem og ga dem sin trygghet.

Noen ganger lurer jeg litt på hvordan vi ber. Ber vi om å få røre slik at det endrer oss, eller bare sånn for sikkerhetsskyld? Alle som rører ved Jesus, blir tatt inn i hans trygghet.

Jairus' datter (Mark 5,21-24.35-43)

"Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: Frykt ikke, bare tro!" (v.36)

Dette er en av de vakre historiene i evangeliene. Den viser at Jesus har medfølelse og ser muligheter der vi ser håpløshet.

Jairus var synagogeforstander, men da hans datter holdt på å dø, brydde han seg ikke om hva andre mente. Han oppsøkte Jesus og han fikk hjelp.

Jairus ba om hjelp i tro:

"Min lille datter holder på dø. Kom og legg hendene på henne så hun kan bli frisk og få leve." (v.23)

 Noe som fascinerer meg er:

• Jairus ba kort og innstendig. Det var ingen lang utbrodering av sykdommen.
• Jairus uttrykte sterk tro. Det var ingen "kanskje" eller "vi får se".

Jesus fulgte.

Det var sikkert ikke enkelt å komme seg fremover på grunn av folkemengden. De ble forsinket og jeg forestiller meg at Jairus ble både utålmodig og urolig. Og da et sendebud hjemmefra fortalte at datteren var død, tipper jeg at han var svært nær ved å gi opp håpet.

Det var da Jesus sa: "Frykt ikke, bare tro!"

• Frykt (gresk: fobeomai) betyr å være "redd" eller "vettskremt". Dette er ikke den gode frykten/respekten, men den ødeleggende angsten.
• Ikke (gresk: me) betyr "ikke". Jeg er blitt litt glad i dette lille ordet. I grunnteksten står "me" for å utelukke alle implikasjoner som kan/vil/bør komme til å hende. "Frykt ikke!" betyr altså at Jairus ikke engang skal tenke tanken på hva som kan skje med datteren. Bli ikke redd. Og når Jesus sier det, så er det samtidig et løfte om at det er mulig ved hans hjelp.
• Bare (gresk: monon) betyr "kun", "bare" eller "i motsetning til". I motsetning til å frykte, skulle Jairus bare tro og kun det. Utelukk alt annet.
• Tro (gresk: pisteuo) betyr "tro", "overbevisning", "tillit" og "trofasthet". Tro er alltid en gave fra Gud og ikke noe vi selv kan prestere. Det er en gave som alle kan få dersom vi bare tar imot. 

Der andre ser stengte dører, ser Jesus fortsatt muligheter. Derfor trenger vi ikke frykte. Bare tro.

Den spedalske mannen (Mark 1,40-45)

"Om du vil, kan du gjøre meg ren!" (v.40)

Spedalske ble regnet som urene. Kanskje det er derfor den spedalske ikke ba om å bli helbredet (terapevo), men ren/renset (katariso).

Det var mange hindringer:

• Spedalske var ikke blitt helbredet siden Na'aman (såvidt vi vet). Var det mulig?
• Spedalskhet ble regnet som en forbannelse fra Gud. Ville Jesus hjelpe denne mannen?
• Spedalske skulle holde seg vekk fra folk. Hvordan skulle denne spedalske komme nær Jesus?

Noe jeg synes er så flott i denne historien, er at den spedalske ikke fokuserte på hindringene, men kom til Jesus i tro. Og han lot det være opp til Jesus hvordan han ville svare.

Jesus ville være noe mer enn en omreisende mirakelmann og ba mannen tie.

Vi kan også alltid komme til Jesus. Uansett hva det gjelder. Vi trenger ikke bry oss om hindringene eller hva Jesus vil svare. Det er hans ansvarsområde.

Jesus ber og forkynner (Mark 1,35-39)

"Tidlig neste morgen, mens det ennå var helt mørkt, stod han opp og gikk ut til et ensomt sted og bad der." (v. 35)

Det er tidlig søndag morgen i Kapernaum. Svært tidlig. Solen stod opp ca. 5:00 og de første solstrålene skinte fra ca. 3:30 tidlig om sommeren i Kapernaum. Uttrykket "tidlig om morgenen" (proi) ble brukt om siste nattevakt som varte fra 3:00 til 6:00.

Så tidlig er det sjelden jeg ber. Jeg er ingen morgenfugl selv om jeg ønsker det. I mange år har dette verset plaget meg litt. Jeg ønsker at Jesus skal være mitt forbilde, men her klarer jeg ikke å følge ham. Uansett hvor mye jeg prøver klarer jeg ikke å stå tidlig opp for å ha en stille stund med Jesus. Jeg bare sovner igjen når jeg prøver.

Men nå har jeg kommet frem til to ting:

1. Å ha en stille stund er viktigere enn å ha den om morgenen. Vi er skapt forskjellig og morgenen er absolutt ikke det beste tidspunkt for meg.
2. Jeg tror ikke Jesus ba så tidlig hver eneste dag. Det lå noe spesielt i tankene hans denne morgenen. Han var i begynnelsen av sin gjerning, veien skulle stakes ut og disiplene skulle snart velges. Også jeg har behov for spesiell bønn iblant - men jeg tar den gjerne i de sene nattetimer.

Jeg liker forresten det greske ordet for å be (proseuchomai). "Pros" betyr "med" og "euchomai" betyr "be/ønske/forespørsmål". Dermed blir "proseuchomai" å "be med". Altså å be sammen med Herren eller samhandle, dvs. å bytte ut menneskelige ønsker med hans guddommelige.

Jeg ber altså ikke alene, jeg ber sammen med Gud.

Og så undrer det meg: Jesus ba! Hvorfor trengte han det? Han var jo allerede Gud. Jeg tror han gjorde det av to grunner:

1. Han ga oss et eksempel
2. Han trengte det

Disiplene lette etter ham, men han trengte å være hos sin Far.