tirsdag 10. januar 2012

Jesus ber og forkynner (Mark 1,35-39)

"Tidlig neste morgen, mens det ennå var helt mørkt, stod han opp og gikk ut til et ensomt sted og bad der." (v. 35)
Det er tidlig søndag morgen i Kapernaum. Svært tidlig. Solen stod opp ca. 5:00 og de første solstrålene skinte fra ca. 3:30 tidlig om sommeren i Kapernaum. Uttrykket "tidlig om morgenen" (proi) ble brukt om siste nattevakt som varte fra 3:00 til 6:00.

Så tidlig er det sjelden jeg ber. Jeg er ingen morgenfugl selv om jeg ønsker det. I mange år har dette verset plaget meg litt. Jeg ønsker at Jesus skal være mitt forbilde, men her klarer jeg ikke å følge ham. Uansett hvor mye jeg prøver klarer jeg ikke å stå tidlig opp for å ha en stille stund med Jesus. Jeg bare sovner igjen når jeg prøver.

Men nå har jeg kommet frem til to ting:
  1. Å ha en stille stund er viktigere enn å ha den om morgenen. Vi er skapt forskjellig og morgenen er absolutt ikke det beste tidspunkt for meg.
  2. Jeg tror ikke Jesus ba så tidlig hver eneste dag. Det lå noe spesielt i tankene hans denne morgenen. Han var i begynnelsen av sin gjerning, veien skulle stakes ut og disiplene skulle snart velges. Også jeg har behov for spesiell bønn iblant - men jeg tar den gjerne i de sene nattetimer.

Jeg liker forresten det greske ordet for å be (proseuchomai). "Pros" betyr "med" og "euchomai" betyr "be/ønske/forespørsmål". Dermed blir "proseuchomai" å "be med". Altså å be sammen med Herren eller samhandle, dvs. å bytte ut menneskelige ønsker med hans guddommelige.

Jeg ber altså ikke alene, jeg ber sammen med Gud.

Og så undrer det meg: Jesus ba! Hvorfor trengte han det? Han var jo allerede Gud. Jeg tror han gjorde det av to grunner:

  1. Han ga oss et eksempel
  2. Han trengte det

Disiplene lette etter ham, men han trengte å være hos sin Far.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar