"Tidlig neste morgen, mens det ennå var helt mørkt, stod han opp og gikk ut til et ensomt sted og bad der." (v. 35)Det er tidlig søndag morgen i Kapernaum. Svært tidlig. Solen stod opp ca. 5:00 og de første solstrålene skinte fra ca. 3:30 tidlig om sommeren i Kapernaum. Uttrykket "tidlig om morgenen" (proi) ble brukt om siste nattevakt som varte fra 3:00 til 6:00.
Så tidlig er det sjelden jeg ber. Jeg er ingen morgenfugl selv om jeg ønsker det. I mange år har dette verset plaget meg litt. Jeg ønsker at Jesus skal være mitt forbilde, men her klarer jeg ikke å følge ham. Uansett hvor mye jeg prøver klarer jeg ikke å stå tidlig opp for å ha en stille stund med Jesus. Jeg bare sovner igjen når jeg prøver.
Men nå har jeg kommet frem til to ting:
- Å ha en stille stund er viktigere enn å ha den om morgenen. Vi er skapt forskjellig og morgenen er absolutt ikke det beste tidspunkt for meg.
- Jeg tror ikke Jesus ba så tidlig hver eneste dag. Det lå noe spesielt i tankene hans denne morgenen. Han var i begynnelsen av sin gjerning, veien skulle stakes ut og disiplene skulle snart velges. Også jeg har behov for spesiell bønn iblant - men jeg tar den gjerne i de sene nattetimer.
Jeg liker forresten det greske ordet for å be (proseuchomai). "Pros" betyr "med" og "euchomai" betyr "be/ønske/forespørsmål". Dermed blir "proseuchomai" å "be med". Altså å be sammen med Herren eller samhandle, dvs. å bytte ut menneskelige ønsker med hans guddommelige.
Jeg ber altså ikke alene, jeg ber sammen med Gud.
Og så undrer det meg: Jesus ba! Hvorfor trengte han det? Han var jo allerede Gud. Jeg tror han gjorde det av to grunner:
- Han ga oss et eksempel
- Han trengte det
Disiplene lette etter ham, men han trengte å være hos sin Far.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar