Den farlige surdeigen (Mark 8,14-21)

"Pass dere og hold dere unna fariseernes surdeig og surdeigen til Herodes!" (v. 15)

Jeg husker som barn at vi bakte et surdeigsbrød som het "Herman". Man fikk en klump deig av en venn. Så skulle man bruke lage en ny brøddeig og blande den gamle inn i den. Brøddeigen skulle være uten gjær, men den hevet likevel på grunn av klumpen man hadde fått. Etter at man hadde eltet deigen godt og latt den heve, måtte man ta ut en bit og gi videre til en venn. Resten skulle man steke og spise. Jeg mener å huske at brødet smakte godt.

Hver dag gir vi slike surdeiger videre til hverandre. Surdeigene våre trenger inn i livet på menneskene rundt oss akkurat som surdeigen i brødet gjennomsyrer hele brødet. Noen surdeiger er gode. Brødet smaker godt. Andre er dårlige og fører til skuffelse og problemer.

Jesus snakket ikke om surdeigsbrød slik disiplene trodde. Han snakket om fariseernes og sadukeernes lære (se Matt 16,12 Sadukeerne virket på vegne av Herodes.)

Det vi sier, og det vi gjør, får innvirkning på andres liv. Det de sier, og det de gjør, får innvirkning på våre liv. Det er noen ganger en utfordring å sortere de gode surdeigene fra de som får dårlig innvirkning. Vi må være forsiktige slik at de vi tar imot og de vi gir fra oss, er av god kvalitet. Slipper vi en dårlig surdeig inn i livet, får det innflytelse på hele livet. Kanskje det er en god ide å fylle livene våre med det vi vet er godt?

Den døve som hadde vondt for å tale (Mark 7,31-37)

"De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham." (v. 32)

Det er mange ting som undrer meg ved denne vakre historien:

• Hvorfor ba de Jesus legge håndene på ham? Burde det ikke holde å si noe?
• Hvorfor tok Jesus mannen bort fra mengden?
• Hvorfor stakk Jesus fingrene i ørene på mannen og rørte ved tungen hans?
• Hvorfor sukket Jesus mot himmelen?
• Hvordan kunne mannen tale rent hvis han ikke hadde hørt tale før? Han var jo døv.
• Hvorfor påla Jesus folket å ikke fortelle om underet?

Jeg vet ikke alle svarene i dag, men jeg vet at det er lurt å stille spørsmål hvis man vil lære.

Flere ganger har Jesus rørt ved menneskene. Det imponerer meg at han rørte ved spedalske og syke i stedet for å trekke seg unna i frykt for smitte. Han så menneskene som led og strak en hånd ut til dem.

Jeg har lært at man ikke skal putte noe mindre enn albuen inn i øret. Det kan skade øregangen. Men her stikker Jesus fingrene inn i ørene til mannen og rørte ved tungen hans. Kanskje for å rette mannens oppmerksomhet mot hørsel og tale? Så rettet han oppmerksomheten oppover, sukket og sa "Efrata" som betyr lukk det opp. Mirakelet var skjedd. Mannen kunne høre og tale rent.

Egentlig gjorde Jesus noen uvanlige ting her. Kanskje årsaken til at han tok mannen bort fra mengden, var at de ikke skulle tro det var et rituale som medførte helbredelse? Eller kanskje mannen ville blitt redd hvis han plutselig kunne høre mens han stod midt i en støyende folkemengde? 

Hvis jeg var denne mannen, ville jeg vært glad for vennene som tok meg med til Jesus og takknemlig for det Jesus gjorde. At mannen kunne tale rent etterpå, viser meg hvor fullstendig helbredelsen var. Han hadde nok alltid hatt evnen til å prate, men siden han ikke kunne høre, visste han ikke hvordan ordene skulle høres ut. Nå kunne han plutselig snakke rent.

En ting jeg synes er ekstra vakkert i denne historien, er sukket. Jesus sukket av medfølelse. Når vi trenger hjelp og mangler ord, er et sukk nok. Ett sukk.

Jesus ville være noe mer enn en omvandrende mirkalmann. Han ønsket å hjelpe denne mannen til å høre, men han ønsker også at alle skal høre hva han egentlig ønsker å si oss. Noen ganger tror jeg vi har litt store skylapper på. Vi ser bare det vi vil se og hører bare det vi vil høre. Jesus ønsker å røre ved oss og lære oss å høre.

Jesus ber og forkynner (Mark 1,35-39)

"Tidlig neste morgen, mens det ennå var helt mørkt, stod han opp og gikk ut til et ensomt sted og bad der." (v. 35)

Det er tidlig søndag morgen i Kapernaum. Svært tidlig. Solen stod opp ca. 5:00 og de første solstrålene skinte fra ca. 3:30 tidlig om sommeren i Kapernaum. Uttrykket "tidlig om morgenen" (proi) ble brukt om siste nattevakt som varte fra 3:00 til 6:00.

Så tidlig er det sjelden jeg ber. Jeg er ingen morgenfugl selv om jeg ønsker det. I mange år har dette verset plaget meg litt. Jeg ønsker at Jesus skal være mitt forbilde, men her klarer jeg ikke å følge ham. Uansett hvor mye jeg prøver klarer jeg ikke å stå tidlig opp for å ha en stille stund med Jesus. Jeg bare sovner igjen når jeg prøver.

Men nå har jeg kommet frem til to ting:

1. Å ha en stille stund er viktigere enn å ha den om morgenen. Vi er skapt forskjellig og morgenen er absolutt ikke det beste tidspunkt for meg.
2. Jeg tror ikke Jesus ba så tidlig hver eneste dag. Det lå noe spesielt i tankene hans denne morgenen. Han var i begynnelsen av sin gjerning, veien skulle stakes ut og disiplene skulle snart velges. Også jeg har behov for spesiell bønn iblant - men jeg tar den gjerne i de sene nattetimer.

Jeg liker forresten det greske ordet for å be (proseuchomai). "Pros" betyr "med" og "euchomai" betyr "be/ønske/forespørsmål". Dermed blir "proseuchomai" å "be med". Altså å be sammen med Herren eller samhandle, dvs. å bytte ut menneskelige ønsker med hans guddommelige.

Jeg ber altså ikke alene, jeg ber sammen med Gud.

Og så undrer det meg: Jesus ba! Hvorfor trengte han det? Han var jo allerede Gud. Jeg tror han gjorde det av to grunner:

1. Han ga oss et eksempel
2. Han trengte det

Disiplene lette etter ham, men han trengte å være hos sin Far.