Jesus helbreder en gutt med en ond ånd (Mark 9,14-29)

"«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.»" (v. 23)

Jeg har aldri sett en som er besatt av en ond ånd. Jeg har hørt misjonærer fortelle om det, men aldri sett det selv. Og det er jeg egentlig glad for.

Gutten i denne historien var besatt av en ond ånd. Noen sier at det høres ut som om han hadde et epileptisk anfall. Uansett hva det var, hadde han det ikke godt. Gutten mistet kontroll over kroppen, han stivnet, frådet og skar tenner. Faren var bekymret og tok ham med til Jesus. Som mor, kan jeg lett sette meg i farens sted. Når barna har det vondt, verker det dypt inne meg og jeg prøver å gjøre alt jeg kan for å hjelpe dem.

Jesus var ikke der da faren kom med gutten sin. De snakket med disiplene. De prøvde, men klarte ikke å hjelpe dem. De skriftlærde ga seg til å diskutere og anklage disiplene. Folkemengden økte og jeg forestiller meg at farens hjerte sank i takt med at han mistet motet.

Så kom Jesus.

Jeg vet ikke hvorfor, men ofte kommer han først når alt håp ser ut til å være ute. Når vi har prøvd alt annet først. Jesus brydde seg om gutten og faren. Faren ba pent for sønnen sin:

"Om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!" (v. 22)

Sønnens smerte var farens smerte. Hjelp oss!

"«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.»" (v. 23)

Her er grunnteksten sterk. Veldig sterk. "mulig for meg" kommer av gresk dyne som innebærer gudommelig kraft. Faren var helt tydelig på at gutten bare kunne hjelpes med guddommelig kraft. Og Jesus bekrefter det ved å gjenta det samme uttrykket. "Alt" kommer av gresk panta og innebærer absolutt alt uten unntak. "Tro" kommer av gresk pistos som betyr tro, overbevisning, tillit og trofasthet. Tro er mer enn teoretisk overbevisning. Tro er å leve med og stole på Gud.

Når man stoler på Gud og lever med Ham er absolutt alt mulig ved Guds hjelp. Alt.

Jeg elsker farens svar:

"«Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»" (v. 24)

Faren grep tak i det lille av tro han hadde igjen og Jesus hjalp ham.

Disiplene forstod ikke hvorfor de ikke kunne drive den onde ånden ut. Da de ble alene forklarte Jesus at dette slaget kan man bare drive ut ved bønn og faste. Grunnteksten innebærer mer enn en tilfeldig bønn der og da, nemlig et liv i bønn. En bønns som er en naturlig måte å leve på.

Den blinde mannen i Betsaida (Mark 8,22-26)

"Så la Jesus hendene over øynene hans igjen. Da klarnet synet. Han var helbredet og kunne se alt tydelig." (v. 25)

I Betsaida førte noen en blind mann til Jesus og ba Jesus røre ved den blinde. Det er vakkert når folk fører andre til Jesus, synes jeg. De ville at Jesus skulle røre ved ham. Det greske ordet for "å røre" (haptomai) betyr å røre for å bli endret/berørt.

Jesus førte den blinde utenfor byen. Kanskje for å unngå oppmerksomhet eller gjøre sjokket litt mindre for mannen som aldri hadde sett før?

Jesus la hendene på ham og så spurte han: "Ser du noe?" Mannen kunne se, men uklart. Jesus la hendene over øynene hans igjen og helbredet ham slik at han kunne se klart.

Dette er eneste gangen som vi vet om, at Jesus spør om den som blir helbredet, merker noen forskjell. Det er også eneste gangen Jesus helbreder i to steg.

Noen ganger tror jeg vi også trenger stegvis hjelp. Når vi ser at Jesus gjør noe for oss, vil det styrke vår tro og når vi griper tak i troen kan Jesus fullføre det han begynte på. Akkurat som han gjorde, da han helbredet den blinde så han kunne se alt tydelig.

Den døve som hadde vondt for å tale (Mark 7,31-37)

"De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham." (v. 32)

Det er mange ting som undrer meg ved denne vakre historien:

• Hvorfor ba de Jesus legge håndene på ham? Burde det ikke holde å si noe?
• Hvorfor tok Jesus mannen bort fra mengden?
• Hvorfor stakk Jesus fingrene i ørene på mannen og rørte ved tungen hans?
• Hvorfor sukket Jesus mot himmelen?
• Hvordan kunne mannen tale rent hvis han ikke hadde hørt tale før? Han var jo døv.
• Hvorfor påla Jesus folket å ikke fortelle om underet?

Jeg vet ikke alle svarene i dag, men jeg vet at det er lurt å stille spørsmål hvis man vil lære.

Flere ganger har Jesus rørt ved menneskene. Det imponerer meg at han rørte ved spedalske og syke i stedet for å trekke seg unna i frykt for smitte. Han så menneskene som led og strak en hånd ut til dem.

Jeg har lært at man ikke skal putte noe mindre enn albuen inn i øret. Det kan skade øregangen. Men her stikker Jesus fingrene inn i ørene til mannen og rørte ved tungen hans. Kanskje for å rette mannens oppmerksomhet mot hørsel og tale? Så rettet han oppmerksomheten oppover, sukket og sa "Efrata" som betyr lukk det opp. Mirakelet var skjedd. Mannen kunne høre og tale rent.

Egentlig gjorde Jesus noen uvanlige ting her. Kanskje årsaken til at han tok mannen bort fra mengden, var at de ikke skulle tro det var et rituale som medførte helbredelse? Eller kanskje mannen ville blitt redd hvis han plutselig kunne høre mens han stod midt i en støyende folkemengde? 

Hvis jeg var denne mannen, ville jeg vært glad for vennene som tok meg med til Jesus og takknemlig for det Jesus gjorde. At mannen kunne tale rent etterpå, viser meg hvor fullstendig helbredelsen var. Han hadde nok alltid hatt evnen til å prate, men siden han ikke kunne høre, visste han ikke hvordan ordene skulle høres ut. Nå kunne han plutselig snakke rent.

En ting jeg synes er ekstra vakkert i denne historien, er sukket. Jesus sukket av medfølelse. Når vi trenger hjelp og mangler ord, er et sukk nok. Ett sukk.

Jesus ville være noe mer enn en omvandrende mirkalmann. Han ønsket å hjelpe denne mannen til å høre, men han ønsker også at alle skal høre hva han egentlig ønsker å si oss. Noen ganger tror jeg vi har litt store skylapper på. Vi ser bare det vi vil se og hører bare det vi vil høre. Jesus ønsker å røre ved oss og lære oss å høre.

Kvinnen fra Fønika og hennes tro (Mark 7,24-30)

Jesus sa til henne: «La først barna bli mette. Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Kvinnen svarte: «Det er sant, Herre, men hundene under bordet spiser jo smulene etter barna.» (v. 27-28)

Disse versene har ofte undret meg. Jesus var primært sendt til jødene, men jeg har alltid lært at Gud inviterer alle - uavhengig av kjønn og etnisk opprinnelse. Men her sier Jesus at det ikke er rett å ta brødet fra barna, dvs. jødene, og gi det til hundene, dvs. kvinnen fra Fønika. En hund var ikke akkurat høyt oppe på rangstigen. Og Jesus reagerer som enhver annen jøde. Han sammenligner kvinnen fra Fønika med en hund. Svaret ville tatt motet fra meg. Jeg ville sannsynligvis blitt skamfull.

Men kanskje det ikke er så ille likevel? Det faktum at Jesus faktisk svarte henne, må ha oppmuntret henne. Jødiske ledere ville viftet henne bort og ikke nedlatt seg selv til å se hennes retning. Hedningene var uverdige alle velsignelser fra himmelen i deres øyne. Å gi velsignelser til en hund, er å kaste den bort. Men Jesus svarte henne. Jeg tror han stolte på hennes tro og ville bruke episoden til å lære disiplene noe viktig om menneskeverd. Ved å først reagere som en vanlig jøde, viste han dem hvor arrogant det virket. Jesu invitasjon var til alle og det har det alltid vært. Men det var først lenge etter denne episoden at disiplene endelig skjønte at Gud ser på alle mennesker som like og med samme muligheter til frelse. Her har vi noe å lære!

Jesus brukte denne kvinnen til å vise tilhørerne hva tro er. Hun var sikker i sin sak. Da troen hennes møtte motstand, ga hun seg ikke slik jeg lett gjør.


Jeg har mer å lære av kvinnen. Hun var ikke ute etter å sette seg selv høyt på en rangstige. Hun hadde en datter som trengte hjelp. Hun virker frimodig og sikker på at Jesus kunne hjelpe henne hvis han ville. Jeg beundrer hennes tro og frimodighet. Hun ga ikke opp.

Jesus så henne og han så hennes tro. "Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil." (Matt 15,28)

Jeg er så glad for at Gud ser oss uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra. Og jeg er glad vi oppfordres til å være frimodige.

Jesus går på vannet (Mark 6,45-52)

"Men i det samme talte Jesus til dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»" (v. 50)

Etter underet der Jesus mettet 5000, var folket klare til å krone ham til konge fordi han oppfylte en messiansk profeti. For å hindre dette sendte Jesus disiplene ut på sjøen. Selv gikk han opp i fjellet for å be alene.

Etter en stund gikk Jesus ut på vannet til disiplene. De slet i motvind både bokstavelig og i overført betydning. Deres mester nektet å samarbeide. Plutselig så de et gjenferd gå over vannet. De skrek høyt.

Men Jesus sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!

Ordvalget er ikke tilfeldig. "Jeg er" er navnet på Herren og mye brukt i det gamle testamentet. Jesus brukte det mye om seg selv. Jesus bekrefter at han er Menneskesønnen samtidig som han er den de kjenner, ikke et gjenferd.

Noen ganger stormer det rundt deg og meg. Vi sliter i motvind og kommer ingen vei. Ber vi Jesus ombord i båten? Eller er vi for opptatt av vinden, bølgene og redselen vår til at vi får øye på ham?

Apostlene sendes ut (Mark 6,7-13)

"Han påla dem at de bare skulle ta en stav med seg på veien - ikke brød, ikke veske, ikke kobbermynter i beltet." (v. 8)

Jesus kalte sine tolv apostler til seg og sendte dem ut to og to. To er det minste antall Jesus sendte ut. Apostlene skulle alltid gå to og to. Da de skulle låne et esel, sendte Jesus to (Mark 11,1). Da de skulle finne et sted de skulle holde det siste måltid, sendte Jesus to (Mark 14,13).

Det undrer meg at apostlene ikke fikk ta med seg noe. Ikke mat. Ikke veske. Ikke penger. Ikke engang ekstra klær. De måtte ganske enkelt stole på at deres behov ville bli tatt vare på underveis. Forberedelsene var så enkle at de heller ikke kunne bruke det som unnskyldning for å utsette avreisen.

Apostlene fikk lov til å ta imot gjestfrihet, men ikke gaver som ville dekke annet enn øyeblikkelige behov. Dermed kunne de ikke tjene på forkynnelsen.

Vi velger ofte det det vi tror er den trygge veien. Når jeg skal legge ut på en reise, forsøker jeg å være forberedt på det meste. Det tar tid å pakke og jeg har lett for å bekymre meg for at jeg kanskje glemmer noe.

Når jeg skal gjøre noe for Gud, har jeg godt av å ikke stole på meg selv. Jeg har godt av å lære at når Gud har sagt jeg skal gjøre noe, følger han opp. Han vil gi meg det jeg trenger underveis. Det er det tryggeste alternativet.

Jesus stiller stormen (Mark 4,35-40)

"Da sa han til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?" (v. 40)

Det blåste opp til storm. Disiplene ble redde og ropte til Jesus. Jesus stilte stormen og undret seg over deres tro.

Her står redselen i motsetning til tro:

• Ordet redd (gresk deilos) betyr feig, pinglete, engstelig, frykt-drevet, overdrevent redd for å miste.
• Ordet tro (gresk pistos) betyr tro, overbevisning, tillit, trofasthet, bli overbevist. Tro er mer enn teoretisk overbevisning. Det er ikke noe vi kan produsere, men er en gave fra Gud (se Mark 2,1-12).

Har jeg tillit til Gud i livets stormer? Eller tror jeg at Han ikke bryr seg? Er jeg så redd for å miste at jeg ikke kan tro trygt?

"Slik Kristus stilnet vinden og bølgene i Galilea, kan han også stilne livets stromer som så ofte plutselig blåser voldsomt opp. Altfor ofte opplever vi ikke hans makt i våre liv fordi vi er feige og kun har liten tro." (SDA bibelkommentar)

Bilde: "Christ Stills the Tempest" - Goodsalt.com

Folket strømmer til (Mark 3,7-12)

"For han helbredet mange, så alle som hadde plager, trengte seg frem fo rå få røre ved ham." (v. 10)

Det var mange mennesker. Faktisk så mange at det må understrekes tre ganger i like mange vers:

• "... en mengde mennesker ..." (v. 7)
  
• "... store mengder ..." (v. 8)
  
• "... folkemengden ..." (v. 9)

Folkemengden trengte seg frem, ikke uforskammet, men ivirge. Er vi like ivrige? De hadde behov. Har vi behov?

De onde åndene:

1. så ham
2. kastet seg ned for ham
3. ropte: "Du er Guds sønn!"

Gjorde de dette for å antyde at Jesus var deres leder? I så fall er Jesu avvisning viktig: "Han bød dem strengt at de ikke måtte gjøre dette kjent." (v. 12)

Hvem er vår leder? Og hvordan gjør vi det kjent?

Den spedalske mannen (Mark 1,40-45)

"Om du vil, kan du gjøre meg ren!" (v.40)

Spedalske ble regnet som urene. Kanskje det er derfor den spedalske ikke ba om å bli helbredet (terapevo), men ren/renset (katariso).

Det var mange hindringer:

• Spedalske var ikke blitt helbredet siden Na'aman (såvidt vi vet). Var det mulig?
• Spedalskhet ble regnet som en forbannelse fra Gud. Ville Jesus hjelpe denne mannen?
• Spedalske skulle holde seg vekk fra folk. Hvordan skulle denne spedalske komme nær Jesus?

Noe jeg synes er så flott i denne historien, er at den spedalske ikke fokuserte på hindringene, men kom til Jesus i tro. Og han lot det være opp til Jesus hvordan han ville svare.

Jesus ville være noe mer enn en omreisende mirakelmann og ba mannen tie.

Vi kan også alltid komme til Jesus. Uansett hva det gjelder. Vi trenger ikke bry oss om hindringene eller hva Jesus vil svare. Det er hans ansvarsområde.