Jesus helbreder en gutt med en ond ånd (Mark 9,14-29)

"«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.»" (v. 23)

Jeg har aldri sett en som er besatt av en ond ånd. Jeg har hørt misjonærer fortelle om det, men aldri sett det selv. Og det er jeg egentlig glad for.

Gutten i denne historien var besatt av en ond ånd. Noen sier at det høres ut som om han hadde et epileptisk anfall. Uansett hva det var, hadde han det ikke godt. Gutten mistet kontroll over kroppen, han stivnet, frådet og skar tenner. Faren var bekymret og tok ham med til Jesus. Som mor, kan jeg lett sette meg i farens sted. Når barna har det vondt, verker det dypt inne meg og jeg prøver å gjøre alt jeg kan for å hjelpe dem.

Jesus var ikke der da faren kom med gutten sin. De snakket med disiplene. De prøvde, men klarte ikke å hjelpe dem. De skriftlærde ga seg til å diskutere og anklage disiplene. Folkemengden økte og jeg forestiller meg at farens hjerte sank i takt med at han mistet motet.

Så kom Jesus.

Jeg vet ikke hvorfor, men ofte kommer han først når alt håp ser ut til å være ute. Når vi har prøvd alt annet først. Jesus brydde seg om gutten og faren. Faren ba pent for sønnen sin:

"Om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!" (v. 22)

Sønnens smerte var farens smerte. Hjelp oss!

"«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.»" (v. 23)

Her er grunnteksten sterk. Veldig sterk. "mulig for meg" kommer av gresk dyne som innebærer gudommelig kraft. Faren var helt tydelig på at gutten bare kunne hjelpes med guddommelig kraft. Og Jesus bekrefter det ved å gjenta det samme uttrykket. "Alt" kommer av gresk panta og innebærer absolutt alt uten unntak. "Tro" kommer av gresk pistos som betyr tro, overbevisning, tillit og trofasthet. Tro er mer enn teoretisk overbevisning. Tro er å leve med og stole på Gud.

Når man stoler på Gud og lever med Ham er absolutt alt mulig ved Guds hjelp. Alt.

Jeg elsker farens svar:

"«Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»" (v. 24)

Faren grep tak i det lille av tro han hadde igjen og Jesus hjalp ham.

Disiplene forstod ikke hvorfor de ikke kunne drive den onde ånden ut. Da de ble alene forklarte Jesus at dette slaget kan man bare drive ut ved bønn og faste. Grunnteksten innebærer mer enn en tilfeldig bønn der og da, nemlig et liv i bønn. En bønns som er en naturlig måte å leve på.

Krav om tegn (Mark 8,11-13)

"Fariseerne kom og ga seg til å diskutere med ham. For å sette ham på prøve ba de ham om et tegn fra himmelen." (v. 11)

Jesus hadde gjort masse tegn. Han hadde helbredet syke, drevet ut onde ånder, vekket døde til liv og temmet naturkreftene. Hvert tegn han hadde gjort var et svar på et inderlig behov og ga velsignelse.

Men fariseerne ville ha et bevis på at Jesus var sendt av Gud i himmelen. De kom ikke fordi de hadde et problem, men i håp om å sette Jesus fast. De trodde ikke tegnene han hadde gjort. De krevde et bevis slik at de en gang for alle kunne slå fast for folket at Jesus var en bedrager.

Kanskje de ønsket et tegn på himmelen? Torden som på Samuels tid (1. Sam 12,17), ild fra himmelen som på Elias tid (2. Kong 1,10) eller at solen stod stille som på Josvas tid (Josva 10,12). Men også på himmelen hadde det vært tegn på at Jesus var sendt av Gud. Stjernen som skinte i Betlehem, englene som sang for hydrdene, duen og stemmen fra himmelen da Jesus ble døpt.

Jesus sukket dypt. 

Hvorfor krever denne slekten tegn? Ordet som er oversatt "slekten" kan også bety "denne typen mennesker". Hvorfor krever denne typen mennesker bevis?

Men Jesus ville ikke gjøre noe tegn for dem.

Jeg skulle også gjerne hatt bevis. Jeg er matematiker og liker to streker  under svaret. Men jeg kan ikke få to streker under svaret her. Jeg har valgt å tro og funnet ut at det fungerer. I Jesus har jeg funnet noe som er mye mer verdifullt. Jeg har sett mange bønnesvar. Samtlige kan sikkert bortforklares hvis man går inn for det, men for meg virker det mer sannsynlig at de er bønnesvar. Tro er aldri tvang. Og det er jeg glad for.

Jesus gikk bort fra fariseerne. 

Jesus går aldri bort fra en som ærlig søker ham. Men hvis vi ikke vil tro, får vi lov til det. Fariseerne ble ikke tvunget til å tro. Det blir ikke vi heller. Vi får tilbudet og valget.

Jesus metter fire tusen (Mark 8,1-10)

"Jeg synes inderlig synd på folket." (v. 2)

Store folkemengder hadde fulgt Jesus i tre dager. Nå hadde de ikke mer mat og Jesus syntes synd på dem. Han hadde undervist dem og nå var han bekymret for deres helse. De var sultne.

Det imponerer meg at Jesus er så opptatt av noe så trivielt som mat.

Ikke lenge før hadde Jesus mettet 5000 voksne menn pluss kvinner og barn. Derfor synes jeg det er merkelig at disiplene ikke hadde lært. Igjen lurer de på hvor i all verden de skulle klare å skaffe nok mat. Husket de ikke at Jesus hadde gjort mye ut av lite mat tidligere?

Det er mye som er likt i de to historiene, men det er noen ting som er vesentlig forskjellig. Og det er en av forskjellene som gjør historien enda bedre for meg.

Første gang Jesus mettet en stor folkemengde, var det jøder.  Andre gang bestod folkemengden av hedninger. Disiplenes reaksjon var typisk for jødene. Jødene trodde at de stod i særstilling og var mer verdig "brødet fra himmelen" enn andre folk. At hedninger skulle få del i velsignelsene var ganske langt fra deres tankegang, men ikke fra Jesu tankegang.

Gud er en inkluderende Gud. Der mennesker ser begrensninger og forskjeller, ser Gud oss alle som mennesker han ønsker å hjelpe. Han synes inderlig synd på folk som sliter. Og han ønsker å hjelpe.

. . . .

Bare for moro har jeg tatt med noen forskjeller mellom de to historiene:

• Første: ankomst via båt. Andre: ankomst gående.
• Første: nær Betsaida. Andre: lengere sør
• Første: jøder på vei til påskefeiringen. Andre: hedninger i regionen.
• Første: en dags varighet. Andre: tre dagers varighet
• Første: Jesus var i området for å være alene med disiplene. Andre: folkemengden hadde fulgt Jesus rundt i tre dager
• Første: etter at Jesus hadde vært rundt i Galilea. Andre: etter en tur i Fønika
• Første: mengden hadde samlet seg spontant fordi noen hadde sett Jesus i området. De tok ikke med mat. Andre: mengden hadde samlet fulgt med Jesus noen dager, dvs. mer planlagt
• Første: 5000 voksne menn. Andre: 4000 voksne menn
• Første: disiplene tar opp problemet. Andre: Jesus tar opp problemet
• Første: satt i grønt gress. Andre: satt på bakken (her nevnes ikke gress)
• Første: folk satt i små grupper. Andre: uorganisert
• Første: kurvene var små kurver (kophinoi), små håndkurver som man hadde med på korte reiser. Andre: kurvene var store kurver (spurides), store kurver jødene pleide å ta med når de krysset hedningenes land. De hadde plass til nok mat slik at jødene slapp å kjøpe mat av hedningene når de dro gjennom deres land
• Første: 12 små kurver med mat til overs. Andre: 7 store kurver med mat til overs
• Første: Jesus sender disiplene i forveien, mens han selv gikk opp i fjellet for å be. Andre: Jesus dro sammen med disiplene sine
• Første: Jesus dro til Kapernaum eller Gennesaret etterpå. Andre: Jesus dro til Magdala/Dalmanuta
• Første: Jesus roet stormen etterpå. Andre: det nevnes ingen storm

Den døve som hadde vondt for å tale (Mark 7,31-37)

"De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham." (v. 32)

Det er mange ting som undrer meg ved denne vakre historien:

• Hvorfor ba de Jesus legge håndene på ham? Burde det ikke holde å si noe?
• Hvorfor tok Jesus mannen bort fra mengden?
• Hvorfor stakk Jesus fingrene i ørene på mannen og rørte ved tungen hans?
• Hvorfor sukket Jesus mot himmelen?
• Hvordan kunne mannen tale rent hvis han ikke hadde hørt tale før? Han var jo døv.
• Hvorfor påla Jesus folket å ikke fortelle om underet?

Jeg vet ikke alle svarene i dag, men jeg vet at det er lurt å stille spørsmål hvis man vil lære.

Flere ganger har Jesus rørt ved menneskene. Det imponerer meg at han rørte ved spedalske og syke i stedet for å trekke seg unna i frykt for smitte. Han så menneskene som led og strak en hånd ut til dem.

Jeg har lært at man ikke skal putte noe mindre enn albuen inn i øret. Det kan skade øregangen. Men her stikker Jesus fingrene inn i ørene til mannen og rørte ved tungen hans. Kanskje for å rette mannens oppmerksomhet mot hørsel og tale? Så rettet han oppmerksomheten oppover, sukket og sa "Efrata" som betyr lukk det opp. Mirakelet var skjedd. Mannen kunne høre og tale rent.

Egentlig gjorde Jesus noen uvanlige ting her. Kanskje årsaken til at han tok mannen bort fra mengden, var at de ikke skulle tro det var et rituale som medførte helbredelse? Eller kanskje mannen ville blitt redd hvis han plutselig kunne høre mens han stod midt i en støyende folkemengde? 

Hvis jeg var denne mannen, ville jeg vært glad for vennene som tok meg med til Jesus og takknemlig for det Jesus gjorde. At mannen kunne tale rent etterpå, viser meg hvor fullstendig helbredelsen var. Han hadde nok alltid hatt evnen til å prate, men siden han ikke kunne høre, visste han ikke hvordan ordene skulle høres ut. Nå kunne han plutselig snakke rent.

En ting jeg synes er ekstra vakkert i denne historien, er sukket. Jesus sukket av medfølelse. Når vi trenger hjelp og mangler ord, er et sukk nok. Ett sukk.

Jesus ville være noe mer enn en omvandrende mirkalmann. Han ønsket å hjelpe denne mannen til å høre, men han ønsker også at alle skal høre hva han egentlig ønsker å si oss. Noen ganger tror jeg vi har litt store skylapper på. Vi ser bare det vi vil se og hører bare det vi vil høre. Jesus ønsker å røre ved oss og lære oss å høre.

Jesus går på vannet (Mark 6,45-52)

"Men i det samme talte Jesus til dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»" (v. 50)

Etter underet der Jesus mettet 5000, var folket klare til å krone ham til konge fordi han oppfylte en messiansk profeti. For å hindre dette sendte Jesus disiplene ut på sjøen. Selv gikk han opp i fjellet for å be alene.

Etter en stund gikk Jesus ut på vannet til disiplene. De slet i motvind både bokstavelig og i overført betydning. Deres mester nektet å samarbeide. Plutselig så de et gjenferd gå over vannet. De skrek høyt.

Men Jesus sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!

Ordvalget er ikke tilfeldig. "Jeg er" er navnet på Herren og mye brukt i det gamle testamentet. Jesus brukte det mye om seg selv. Jesus bekrefter at han er Menneskesønnen samtidig som han er den de kjenner, ikke et gjenferd.

Noen ganger stormer det rundt deg og meg. Vi sliter i motvind og kommer ingen vei. Ber vi Jesus ombord i båten? Eller er vi for opptatt av vinden, bølgene og redselen vår til at vi får øye på ham?

Jesus metter fem tusen (Mark 6,33-43)

"Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?»" (v. 37)

Da Jesus gikk i land på et øde sted, møtte han en stor folkemengde. De var sultne på å lære av ham og han fikk medfølelse med dem. Da det ble sent på dagen, ville disiplene sende folkene til landsbyene rundt slik at de kunne få mat, men Jesus hadde andre planer.

Jeg ser mange lærdommer i denne historien:

• "Dere skal gi dem mat!"
  Når Jesus gir en oppgave, inneholder den alltid kraften som skal til for å fullføre oppgaven. Disiplene skjønte ikke dette. Fra et menneskelig synspunkt var det absurd. 200 dagslønner ville ikke strekke til. De så begrensningene.
• "Hvor mange brød har dere? Gå og se etter!"
  Jesus visste alt svaret, men han sendte ut sine disipler slik at de selv kunne undersøke saken og se etter en løsning. 
• "Fem brød og to fisker."
  Jeg synes dette er flott. Johannes evangelium forteller at det var Andreas som fant matpakken til et barn. Han føyde til: "Men hva er det til så mange?" (Joh 6,9)
  Noen ganger tenker jeg at det jeg kan gi eller gjøre er så lite i forhold til den store oppgaven vi står overfor. I dette tilfellet ga barnet matpakken sin til Jesus. Det var ikke mye, men i Jesu hender ble det mat nok til en stor folkemengde. Hvorfor nøler vi med å gi det lille vi har?
• "Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset."
  Jesus ba faktisk folk om å forberede seg til å spise, før han hadde nok mat. I mine øyne er fallhøyden stor. Foran ham var det en stor forventningsfull folkemengde. De var sultne og var blitt lovet mat. Våger vi regne med under på denne måten?
• "Så tok han [Jesus] de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk."
  Det greske ordet for dele (edidou) betyr egentlig "fortsette å dele ut". Underet skjedde i Jesu hender, fra han brøt det til han delte det ut. Han handlet virkelig i tro.
• "Og alle spiste og ble mette."
  Ingen skal gå sultne fra når det gjelder Guds velsignelser.
• "Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk."
  Ingenting av Guds velsignelser skal sløses bort.
• "Det var fem tusen menn som hadde spist."
  Det greske ordet for menn (andres) betyr "voksne menn". Ordet brukes for å skille kvinner fra menn, men også gutter fra menn. Vi kan altså regne med at det var minst ti tusen mennesker som var møtt opp for å høre Jesus. De så Jesus gå i båten og gikk ut i ødemarken fordi de håpet å finne Jesus når han gikk i land. Hvor langt er jeg villig til å gå?